Anmeldelse av «Å studere litteratur» av Christine Hamm (2023)

Hva gjør en bok god?

Christine Hamm (f. 1971) er professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Bergen. Hun har blant annet forsket på forfatterskapene til Amalie Skram og Sigrid Undset, og har spesielt interessert seg for spørsmål om kjønn, klasse og litterære sjangre. I 2023 ga hun ut «Å studere litteratur» på Fagbokforlaget. Boka er først og fremst skrevet for studenter i litteraturvitenskap og nordisk, men jeg går ut fra at alle som er over middels opptatt av litteratur vil kunne ha glede av den. Selv har jeg lest og anmeldt bøker i mange år, og var nysgjerrig på hva en mer systematisk innføring i litteraturvitenskap kunne tilføre min egen forståelse av litteraturen.

Jeg har brukt uvanlig lang tid på å lese denne boka. Ikke fordi den er spesielt tykk, men fordi den har vært ganske krevende å lese. Hamm dekker i denne boka et omfattende fagområde på under 300 sider, og fremstillingen blir nødvendigvis nokså komprimert. Det er mange begreper, teorier og sammenhenger å få tak på. Jeg har stadig måttet stoppe opp, lese enkelte avsnitt om igjen og tenke gjennom det jeg nettopp har lest. Dette er ikke en bok man kan haste gjennom. I alle fall ikke dersom man ønsker å få ordentlig utbytte av den.

Boka er delt inn i fem hoveddeler. Hamm tar først for seg hva litteratur egentlig er, før hun går inn på temaene litterær analyse, ulike sjangre og fortellerteknikker. Deretter foretar hun en gjennomgang av litteraturhistorien og de viktigste litteraturvitenskapelige teoriene. Den siste delen av boka handler om litterær kvalitet, smak og kritikk. Spesielt dette siste var spesielt interessant, synes jeg.

Hva er egentlig litteratur, og hvor går grensen mellom skjønnlitteratur og sakprosa? Dette er spørsmål Hamm tar opp innledningsvis. Hun kommer også inn på virkelighetslitteraturen, der forfattere bruker egne erfaringer og mennesker fra sine egne liv som utgangspunkt for romaner. Karl Ove Knausgårds «Min kamp» og Vigdis Hjorths «Arv og miljø» er nærliggende eksempler. Begge har skapt betydelig debatt om forholdet mellom virkelighet og fiksjon. Hvor langt strekker egentlig den kunstneriske friheten seg? Og hvilke etiske hensyn bør en forfatter ta når virkelige mennesker kan kjenne seg igjen i det som blir skrevet?

Hamm gjennomgår også de ulike litterære sjangrene, først og fremst epikk, dramatikk og lyrikk, men også sakprosa og sammensatte tekster. Videre tar hun for seg fortellerteknikk og begreper som fortellerstemme, synsvinkel, fokalisering og pålitelige og upålitelige fortellere. Mye av dette kjenner jeg godt fra før, ikke minst gjennom alle årene jeg har lest og anmeldt bøker. Likevel synes jeg det er interessant å få begrepene satt inn i en større litteraturvitenskapelig sammenheng, og se hvordan de ulike fortellergrepene kan brukes til å analysere og forstå en tekst.

Hamm gir også en oversikt over litteraturhistorien, fra middelalderen og frem til vår egen tid. Her møter vi blant annet Ludvig Holberg og opplysningstiden, Henrik Wergeland og romantikken, Henrik Ibsen og Alexander Kielland og realismen, Amalie Skram og naturalismen samt Knut Hamsun og Sigbjørn Obstfelder og den tidlige modernismen. Det er interessant å se hvordan litteraturen har endret seg i takt med samfunnsutviklingen, og hvordan nye litterære retninger gjerne har oppstått som reaksjoner på det som kom før.

Det jeg strevde mest med, var gjennomgangen av de ulike litteraturvitenskapelige teoriene. Hermeneutikk, nykritikk, strukturalisme, poststrukturalisme og feministisk litteraturkritikk er bare noen av retningene Hamm tar for seg. Det blir mye teori og mange begreper på relativt få sider. Jeg skulle gjerne sett at hun hadde gått grundigere inn i enkelte av dem, men da ville boka naturligvis blitt langt mer omfattende. Dette er tross alt ment som en innføring i faget.

Det som interesserte meg aller mest, var kapitlene om litterær kvalitet, smak og litteraturkritikk. Hva er det egentlig som gjør en bok god? Hvorfor blir noen bøker regnet som stor litteratur, mens andre blir betraktet som ren underholdning? Og hvem er det som bestemmer dette? Finnes det noen objektive kriterier for litterær kvalitet, eller handler det meste om personlig smak?

Hamm nevner den franske sosiologen Pierre Bourdieu som var interessert i hvordan smak henger sammen med sosial bakgrunn, utdanning og kulturell kapital. Vår smak er kanskje ikke så individuell som vi liker å tro den er. Det vi har lært å sette pris på og det som gir status i miljøene vi tilhører, bestemmer også hvilke bøker vi mener er god litteratur. Dette har implikasjoner for hvilke forfattere og verk som inkluderes i den litterære kanon, det vil si hvilke verk som historisk sett har blitt ansett som særlig viktige. At kvinnelige forfattere lenge var underrepresentert sier noe om hvem som historisk sett har hatt makt over hva som er verdifull litteratur.

Men betyr det at litterær kvalitet bare handler om smak og at alle vurderinger derfor er like? Ikke nødvendigvis. Hamm viser oss at det finnes kriterier vi kan anvende når vi vurderer en bok, som språk, komposisjon, fortellerteknikk, karakterfremstillinger, form/innhold-samspill osv. Og samtidig kan vi ikke glemme at våre egne erfaringer og preferanser former hvordan vi leser det vi leser. Det finnes ikke noe svar på hva som gjør god litteratur, men det betyr ikke at vi ikke kan rettferdiggjøre våre vurderinger.

Jeg har skrevet bokanmeldelser på bloggen min i mange år, så jeg var interessert i hva Hamm skriver om litteraturkritikk. For meg har det ikke vært nok å bare fortelle deg handlingen i en bok og så si om jeg likte den eller ikke. Jeg vil fortelle deg hva forfatteren prøver å kommunisere, hvordan det uttrykkes i teksten og hva som gjør boka god eller kanskje mindre vellykket (her teller språk, fortellerteknikk, komposisjon, temaer alle). Og viktigst av alt synes jeg det er viktig å rettferdiggjøre dine egne vurderinger slik at leserne kan forstå hvorfor du har kommet til den konklusjonen du har.

Jeg har alltid vært opptatt av å skrive klart og forståelig, også når jeg anmelder bøker. Det er ikke nødvendig å bruke kompliserte faguttrykk hvis det samme kan forklares med vanlige ord. For meg er det viktigere hva jeg mener, og hvorfor jeg mener det, enn å kjenne litteraturvitenskapelige begreper. Selvfølgelig utelukker ikke det ene det andre. Kunnskap om litteratur og litterære virkemidler gir deg et bedre grunnlag for å analysere og vurdere bøker, men det betyr ikke at anmeldelsen må være komplisert heller.

Hamm snakker også om hvordan litteraturkritikere, forlag, litterære priser og akademiske miljøer er en del av mekanismen som gjør at bøker blir lagt merke til og blir betydningsfulle litterære verk. Hvem anmelder dem? Hvilke forventninger har vi før vi begynner å lese dem? Hvor mye betyr det at en forfatter allerede er kjent og anerkjent?

Personlig er jeg kanskje enda mer bekymret for at antallet bokanmeldelser i aviser har falt så mye de siste årene. Hva skjer med litteraturkritikken når færre og færre bøker blir anmeldt? Hvilke bøker blir valgt ut og hvilke blir aldri skikkelig evaluert? Det bekymrer meg, ikke minst fordi litteraturkritikken også bestemmer hvilke bøker leserne i det hele tatt blir oppmerksomme på.

Jeg har også flere ganger funnet bøker som har blitt anmeldt positivt, men som ikke var interessante for meg i det hele tatt. Omvendt har jeg vært veldig entusiastisk over bøker som knapt har fått noen oppmerksomhet. Dette betyr selvfølgelig ikke at kritikerne tar feil, men det forteller oss hvor forskjellig vi kan oppleve den samme boka og hvor viktig det er for oss å danne våre egne meninger.

Jeg er glad jeg tok meg tid til å lese «Studying Literature «Å studere litteratur», selv om Hamm har presset litt for mye inn på relativt få sider. Spesielt gjennomgangen av litterære teorier var komprimert. Men så er det en introduksjonsbok, så kanskje man heller bør ta presentasjonen av de ulike teoriene som en invitasjon til å gå dypere inn i de teoriene som interesserer mest?

Det jeg sitter igjen med etter å ha lest denne boka er mest refleksjoner om litterær kvalitet, smak og litteraturkritikk. Hva er egentlig smak og i hvilken grad kan vi bruke det som en målestokk for hva som er god eller dårlig litteratur? Personlig har jeg alltid ment at en ting som gjør virkelig god litteratur forskjellig fra ren underholdningslitteratur, er hvordan karakterene er fremstilt og hvor mye forfatteren overlater til leseren. Bøker der karakterene er komplekse og ikke enten gode eller dårlige mennesker, der det er rom for å tenke selv. Jeg ønsker på ingen måte å hevde at god underholdningslitteratur ikke har noen litterære kvaliteter, for det kan den absolutt ha.

Jeg vil heller ikke hevde at min egen smak er noe fasitsvar på hva som er god eller mindre god litteratur. Du kan se de litterære kvalitetene i en roman, men ikke være spesielt entusiastisk over den, og omvendt. Jeg kan også nyte en bok veldig mye, uten at jeg anser den samme boka som et litterært mesterverk. Det som interesserer meg med diskusjonen om litterær kvalitet, er at vi alle kan ha forskjellige meninger om en bok, men vi bør kunne begrunne hvorfor vi vurderer den som vi gjør.

«Å studere litteratur» har ikke nødvendigvis endret synet mitt på hva som er god litteratur, men den har gitt meg mer å tenke på, og et bedre faglig grunnlag for å reflektere over mine egne vurderinger. Jeg ser også for meg at dette er en bok jeg kommer til å vende tilbake til, ikke minst når jeg ønsker å sette meg grundigere inn i enkelte av teoriene Hamm presenterer.

Jeg tror heller ikke at denne boka kommer til å endre måten jeg skriver bokanmeldelser på i noen vesentlig grad. Gjennom mange år har jeg funnet frem til en form som fungerer for meg, og som jeg trives med. Men det er nyttig å få et teoretisk grunnlag for en del av de vurderingene jeg allerede gjør, og ikke minst bli utfordret til å tenke grundigere gjennom hvorfor jeg mener at en bok er god eller mindre vellykket.

Jeg synes også det er interessant hvor mye våre oppfatninger av litterær kvalitet påvirkes av tiden vi lever i, samfunnet rundt oss og de kulturelle miljøene vi tilhører. Vi tar kanskje litt for lett for gitt at de bøkene som regnes som stor litteratur, har fått denne statusen utelukkende på grunn av sine litterære kvaliteter. Men hvem har bestemt dette, og hvilke vurderinger har ligget til grunn? Det er spørsmål det er verdt å stille.

«Å studere litteratur» er ikke en bok jeg uten videre vil anbefale til alle som er glade i å lese. Til det er den nok for teoretisk og krevende. Men for dem som er interessert i å forstå mer av litteraturen, og ikke bare selve leseopplevelsen, er det mye å hente her. Jeg har lånt boka på biblioteket, men skulle faktisk ønske at jeg eide den selv. Det er nemlig en slik bok det hadde vært fint å ha stående i bokhylla, slik at jeg kunne slå opp i den når jeg trenger å friske opp et begrep eller en teori. Selv om jeg har lest og anmeldt svært mange bøker gjennom årene, er det fremdeles mye å lære om litteratur, og om hvordan vi analyserer, tolker og vurderer det vi leser.

Utgitt: 2023
Forlag: Fagbokforlaget
Antall sider: 297

Jeg har lånt boka på biblioteket