Anmeldelse av «Hvordan krenkede barn blir syke voksne» av Anna Louise Kirkengen og Ane Brandtzæg Næss – 4. utgave (2021)

Hva vet legen om livet du har levd?

Anna Luise Kirkengen har vært allmennlege i mange år og professor i allmennmedisin ved UiT Norges arktiske universitet. Hun var veileder for Ane Brandtzæg Næss da Næss studerte medisin ved Universitetet i Oslo. De har siden arbeidet sammen om revisjonene av boka. Første utgave kom i 2005. Jeg har lest den fjerde utgaven.

Bakgrunnen for boka er Kirkengens egen legepraksis. Hun forteller om pasienter hun hadde fulgt i årevis før hun fikk vite at de levde med vold eller hadde vært utsatt for overgrep. Hun kjente plagene deres godt. Det de hadde vanskeligst for å fortelle, hadde hun aldri spurt om.

Boka har fire deler. En kunnskapsrevolusjon handler om hva langvarig stress kan gjøre med kroppen. I Individuelle erfaringer møter vi mennesker som har oppsøkt lege for smerter, kramper eller utmattelse. Når de forteller om det de har opplevd, får vi vite mer enn det som står i journalene.

I Sosiale rammer skriver forfatterne om hvordan vold og taushet kan prege en familie i flere generasjoner. Strukturelle fenomener tar blant annet opp rasisme, sexisme og krenkelser i møtet med hjelpeapparatet. Mot slutten forteller seks søsken hvordan det var å vokse opp med en voldelig stefar, og hva de skulle ønske de voksne rundt dem hadde gjort.

Hva vil det si å bli krenket?

Krenkelse handler om at grenser krysses uten samtykke eller mot en persons vilje (fysisk vold, seksuelt misbruk, trusler og ydmykelse). Forsømmelse og vedvarende avvisning kan også krenke integriteten. Integritet betyr at kroppen, følelser og privatliv blir respektert. Å kunne stole på at voksne respekterer et nei. Et barn som er avhengig av personen som krenker dem, er rent faktisk ute av stand til å beskytte seg selv.

Jannicke Jerven forteller hvordan moren truet med å forlate henne når hun mente Jannicke hadde vært slem. Hun ville pakke vesken sin og gå til inngangsdøren. For en femåring var det veldig virkelig da. Etterpå var det moren som trøstet henne. Jannicke søkte dermed trygghet fra den samme personen som hadde gjort henne redd. «Frykten for å bli forlatt fulgte meg inn i voksenlivet», sier hun. Historien sier mye om hvor vanskelig det er å se hva et barn lever med, selv om alt på utsiden ser bra ut.

Hva langvarig utrygghet kan gjøre med kroppen

Psykonevroendokrinoimmunologi er et langt ord. Det er navnet på et forskningsfelt som undersøker hvordan det vi opplever, virker sammen med nervesystemet, hormonene og immunforsvaret. Forfatterne bruker kroppens reaksjon på fare som eksempel. Pulsen stiger, og stresshormonene sørger for at kroppen har mer energi tilgjengelig. Når faren er over, roer kroppen seg som regel igjen. Men hva om du er et barn som hver dag må lytte etter skrittene i gangen for å finne ut hvilket humør den voksne er i? Det blir lite tid til å hente seg inn. Slitasjen som kan oppstå når kroppen må være i beredskap over lang tid, kaller forfatterne allostatisk belastning.

Mye av det forfatterne skriver om, bygger på den amerikanske ACE-studien. Over 17 000 voksne svarte på spørsmål om blant annet overgrep, omsorgssvikt, vold i hjemmet og rusproblemer i familien. Jo flere slike belastninger deltakerne hadde opplevd i barndommen, desto høyere var risikoen for helseproblemer og tidlig død. Det jeg særlig merket meg, var hva forfatterne skriver om det vi gjerne kaller risikoatferd. Lene Larsen vokste opp med omsorgssvikt og begynte senere å bruke narkotika. Forfatterne ser rusbruken som et mulig forsøk på å dempe angst og smerte. Jeg ble sittende og tenke på hva det kunne betydd for Lene om noen, da hun søkte hjelp, også hadde spurt henne hva rusen hjalp henne med.

Forfatterne skriver også om telomerer, som beskytter endene på kromosomene. I en studie hadde mødre som opplevde mye stress, kortere telomerer enn mødre som opplevde mindre stress. To mødre kan ha omsorgsoppgaver som ser nokså like ut for oss andre, men oppleve belastningen svært forskjellig. Det er fremdeles usikkert om kortere telomerer først og fremst er et tegn på belastning, eller om de også kan bidra til sykdom.

Når plagene havner mellom somatikken og psykiatrien

Hvor skal du få hjelp hvis du har smerter, sover dårlig, er utslitt og sliter med angst? Du kan bli utredet flere steder og få god hjelp med hver enkelt plage. Likevel kan du bli sittende igjen med spørsmålet om plagene henger sammen. Forfatterne skriver om det samme skillet mellom rusbehandling og psykisk helsevern. Hvis en pasient ruser seg for å holde ut, er det nærliggende å spørre hva det er vedkommende prøver å holde ut.

Jeg stanset særlig opp ved historien om Thora Tjessem. Den sier noe om hvor vanskelig det kan være å få hjelp med det som gjerne omtales som funksjonelle lidelser. Plagene kan gjøre det vanskelig å fungere i hverdagen, og vanlige undersøkelser kan gi få svar på hva som ligger bak. Thora ble lagt inn med akutte smerter nederst i magen. Hun ble operert tre ganger på to uker og hadde fortsatt like vondt. Allerede da hun ble innlagt, spurte hun om smertene kunne ha sammenheng med noe hun hadde opplevd tidligere. Legene fulgte ikke opp spørsmålet. Først etter den tredje operasjonen ble spenninger i den dype bekkenmuskulaturen trukket inn i vurderingen.

Serena Sager hadde smerter og nummenhet i venstre side av kroppen. På en feriereise la en mann hånden på den venstre skulderen hennes og lente seg over henne bakfra. Hun kjente igjen måten onkelen hadde holdt henne på da han voldtok henne. Hun begynte å gråte og klarte ikke å roe seg. Dagen etter fikk hun sitt første anfall. Anfallene ble utredet nevrologisk, og forfatterne lar spørsmålet om hva slags anfall hun hadde, stå åpent. Det jeg synes er verdt å merke seg her, er hva Serena selv kunne fortelle om det som skjedde like før det første anfallet.

Hvem får bestemme hva som er relevant?

I journalen til Cecilie Cramer står det at hun ble utsatt for incest som barn. Det står i en parentes. Da jeg leste det Cecilie selv fortalte, gikk jeg tilbake til journalen og leste den parentesen en gang til. Opplysningen var der jo. Likevel ble den knapt fulgt opp.

Forfatterne trekker inn filosofen Miranda Fricker, som kaller dette kunnskapsbasert urett. Det kan skje når det du selv forteller om livet ditt, blir tillagt liten vekt av den som har myndighet til å vurdere hva som er relevant. Det kan også være vanskelig å bli forstått når du mangler ord for det du har opplevd.

Som jurist er jeg opptatt av hva som skjer når en slik vurdering blir stående i et dokument som andre skal bygge videre på. Det kan stå mye i journalen som er riktig, og likevel kan den gi et skjevt bilde av hva pasienten trenger hjelp med. Hvis den neste behandleren leser om incesten som en opplysning i forbifarten, er det lett å lese den på samme måte som den første behandleren gjorde. Da må Cecilie selv ta opp det vanskeligste enda en gang.

Jeg syntes noen av forskningsgjennomgangene var tunge å komme gjennom. Enkelte steder synes jeg også at forfatterne trekker mer sikre slutninger om hva som har gjort et bestemt menneske sykt, enn det jeg oppfattet at det er grunnlag for. Det gjelder for så vidt også tittelen på boka. Det er én ting å vise at mennesker som har hatt en vanskelig oppvekst, som gruppe har større risiko for å bli syke. Det er vanskeligere å si hvorfor én bestemt person fikk akkurat den sykdommen. Historien om de seks søsknene får dette godt frem. De vokste opp i samme hus, men var i ulik alder, tok ulike roller i familien og fikk forskjellige helseplager.

Det som gjorde sterkest inntrykk på meg, var at alle seks søsknene ønsket det samme. De ville at noen skulle sørge for at stefaren ble fjernet fra hjemmet, uten at de selv måtte fortelle om volden for at det skulle skje. De var redde for hva han kunne gjøre hvis han fikk vite at de hadde sagt fra. Flere voksne rundt familien hadde jo merket at noe var galt. Jeg ble sittende og tenke på hvor mye vi legger på et barn hvis det selv må våge å fortelle før voksne undersøker hva som foregår hjemme.

Jeg fant boka interessant selv om den var litt annerledes enn jeg forventet. Kanskje hadde jeg Nina Lykkes «Hvor er de voksne?» i tankene da jeg plukket den opp på biblioteket. Uansett synes jeg dette er en interessant bok om hvor nært mental og fysisk helse er knyttet sammen og hvor lite oppmerksomhet som tradisjonelt har blitt viet til den forbindelsen i medisin.

Utgitt: 2021 (4. utgave)
Forlag: Universitetsforlaget
Antall sider: 271

Jeg har lånt boka på biblioteket