Anmeldelse av «Tatt av kvinnen» av Erlend Loe (1993)

Erlend Loe debuterte som romanforfatter med «Tatt av kvinnen i 1993″, utgitt på Cappelen. Romanen er på 187 sider og bærer allerede tydelige spor av det som senere skulle bli Loes umiskjennelige stil: den nøkterne jeg-fortelleren, det absurde som glir nesten umerkelig inn i hverdagen, og en humor som hele tiden balanserer mellom det forløsende og det lett ubehagelige.

Dette er historien om en mann som gradvis og tilsynelatende uten motstand blir fullstendig overkjørt av en kvinne. Hun bare flytter inn en dag, og han skjønner egentlig aldri helt når eller hvordan det skjedde. Reglene endres underveis, men alltid på hennes premisser. Et av de mest talende og morsomme eksemplene er den knallgule kommoden hennes. Når han forsiktig antyder at den ikke passer inn blant møblene hans, får han raskt vite at det i grunnen er hans møbler som ikke passer til kommoden. Og der, i den replikkvekslingen, ligger egentlig hele dynamikken i forholdet.

Tidvis opplevde jeg boka som genuint morsom. Loe har et godt blikk for de små forskyvningene i makt og språk som gjør at hovedpersonen stadig havner på defensiven. Samtidig må jeg være ærlig: i perioder syntes jeg også at teksten ble litt monoton og småkjedelig. Kanskje nettopp fordi hovedpersonen er så passiv, så lenge villig til å tilpasse seg, forklare bort og tåle. Likevel forstår jeg godt at det må ha vært svært morsomt for Loe å skrive denne romanen. Her «tar han den helt ut» i sin lek med kjønnsroller og med det han åpenbart oppfatter som et vrengebilde av den moderne kvinnen.

For meg blir imidlertid ikke dette først og fremst historien om den gåtefulle kvinnen som menn aldri forstår. Snarere leser jeg det som historien om en ekstremt manipulerende person, som kontinuerlig flytter grensene slik at hun selv alltid kommer best ut. Det er ikke mystikk jeg sitter igjen med, men ubehag og en viss frustrasjon over hvor lenge jeg-personen lar dette skje.

Derfor var det også en lettelse npr han endelig begynner å våkne. For heldigvis forblir han ikke fullstendig tafatt gjennom hele romanen. Etter hvert skjer det noe: han begynner å se mønstrene, stille spørsmål, ta igjen. Først da opplevde jeg at boka for alvor ble morsom igjen. Når maktbalansen forskyves, om enn bare litt, åpner det seg et nytt rom i teksten – et rom for motstand, ironi og faktisk utvikling.

«Tatt av kvinnen» fremstår for meg som en interessant, men ujevn roman. Den er tydelig et tidlig verk, og den bærer preg av at Loe tester grenser og former. Samtidig er det fascinerende å lese den i lys av det senere forfatterskapet. Mye av det som senere blir strammere, varmere og mer nyansert, ligger allerede her, bare i en mer rå og utprøvende form. En bok som både irriterer og underholder, og som i beste fall nettopp gjør det litteratur ofte skal gjøre: setter i gang motstridende tanker.

Utgitt: 1993
Forlag: Cappelen
Antall sider: 187