Anmeldelse av «Rosa» av Knut Hamsun (1908)

Når kjærligheten endelig vinnes – og likevel glipper

«Rosa» fortsetter der «Benoni» sluttet, og dykker enda dypere ned i de uforløste følelsene, de skjøre relasjonene og de små samfunnets store dramaer. Dette er Hamsun i et mildere, men samtidig mer smertefullt spor der lengsel og resignasjon lever side om side med humor og ironi.

Rosas ekteskap med prokurator Arentsen har havarert. Hun vender tilbake til bygda som enslig kvinne, uten økonomiske midler og uten sosial trygghet. Denne gangen er hun ikke lenger den ettertraktede prestedatteren, men en kvinne som har falt, både i sosial og følelsesmessig forstand.

Fortellingen formidles gjennom en student på gjennomreise, som fungerer som jeg-person. Hans intense og besettende kjærlighet til Rosa driver i stor grad handlingen frem. Gjennom hans blikk blir Rosa både idealisert og uoppnåelig, mer som et opphøyet ikon enn som et menneske.

Benoni får endelig sin Rosa, og de gifter seg. Men spørsmålet melder seg raskt: får han henne egentlig? Rosa fremstår fjern, utilnærmelig og ute av stand til å gi den kjærligheten Benoni så desperat ønsker seg. Ekteskapet gir ham status, men ikke nærhet og lykke.

Parallelt følger vi Macks datter Edvarda, baronessen, som nå er blitt enke. Hennes savn etter noe større enn det bygda kan tilby, skildres med en stille, nesten tragisk klang. Der Rosa trekker seg bort, strever Edvarda med å finne mening i et liv som har mistet sin retning.

Samtidig går Benoni rundt og brisker seg med sin rikdom. Der han i «Benoni» fremsto som sympatisk og håpefull, blir han her mer patetisk, som en mann som klamrer seg til ytre tegn på suksess, mens det indre livet forblir tomt.

Til tross for all uforløst kjærlighet og underliggende tragedie, ligger humoren hele tiden på lur. Hamsun er på sitt mest fornøyelige når han lar bygdas menn, med Benoni i spissen, bestemme seg for å begrave Macks badekar og badedyne – et oppgjør med det de oppfatter som usømmelig livsførsel. Det er småborgerlig moralpanikk på sitt mest komiske.

Mot slutten finner de fleste hovedpersonene – med unntak av fortelleren – en slags ro i tilværelsen. Ikke nødvendigvis lykke, men en form for aksept. Livet ble ikke slik de håpet, men det ble likevel noe.

For meg er «Rosa» en av de aller beste bøkene jeg har lest av Hamsun. Den rommer både varme, melankoli og en dyp forståelse for menneskelig utilstrekkelighet.

Og heldigvis: Nils Johnson er tilbake som oppleser. Han gir teksten den roen, ironien og følelsesmessige presisjonen den fortjener.

Dette er Hamsun på sitt mest menneskelige og mest gripende.

Opprinnelig utgitt: 1908
Lydbok innspilt: 2002
Opplest av: Nils Johnson
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 7 t 16 min.