Anmeldelse av «Bestialitetens historie 1 – Frihetens øyeblikk» av Jens Bjørneboe (1966)

Et oppgjør med løgnen og makten

Bind 1 i Bestialitetens historie

Jens Bjørneboe (1920–1976) er en av de mest kompromissløse og radikale stemmene i norsk litteratur. Gjennom hele sitt forfatterskap førte han et nådeløst oppgjør med autoriteter, maktmisbruk, rettsvesen, kirke og institusjoner som han mente hvilte på løgn, vold og hykleri. «Bestialitetens historie» regnes som hans hovedverk, og er et litterært og filosofisk prosjekt som går rett i strupen på den vestlige sivilisasjonens selvbilde.

I «Frihetens øyeblikk» møter vi bokas jeg-person, en rettstjener i et lite fyrstedømme i Alpene. Han ser tilbake på sitt omflakkende liv og forsøker å forstå både seg selv og verden han har vært en del av. Romanen er på mange måter både en indre og ytre reise gjennom rettstjenerens sinn, men også gjennom konkrete hendelser og opplevelser på hans reiser rundt i Europa.

Rettstjeneren er besatt av å forstå det ondes problem. De mest grusomme og bestialske detaljene om overgrep, maktmisbruk og vold skildres uten forskjønnelse, og løgnen står helt sentralt. På sine reiser gjennom Europas byer består livet hans i stor grad av drikk og hor, men også av observasjon. Som protokollfører betrakter han det som sin livsoppgave å opptre på sannhetens vegne: å registrere, dokumentere og vitne om den ondskapen som har fulgt menneskeheten helt inn i moderne tid. Dette er med andre ord ingen lystig lesning.

Underveis stiller rettstjeneren grunnleggende spørsmål om hva frihet egentlig er. Er frihet retten til å handle ondt? Eller er sann frihet bare mulig i sannheten? «Tar vi løgnen bort, da står vi der vi står … Bare sannheten skal frigjøre eder», hevder han. Her er vi ved kjernen av Bjørneboes filosofi, som går som en rød tråd gjennom hele forfatterskapet: et kompromissløst hat mot løgnen og et tilsvarende raseri mot all form for maktmisbruk. Bjørneboe godtok aldri autoriteter bare fordi de var autoriteter. Tvert imot var det nettopp disse han ville avsløre og rive ned.

«Frihetens øyeblikk» kan leses både som en historisk roman, en idéroman og et moralsk anklageskrift. Bjørneboe bruker rettstjeneren som en slags vitnefigur, en som ser, registrerer og nekter å glemme. Ondskapen fremstilles ikke som noe unntak, men som en struktur: noe som gjentar seg, skifter form og finner nye legitimeringer. Det mest urovekkende er kanskje nettopp dette, nemlig at grusomhetene ikke fremstilles som avvik, men som en integrert del av sivilisasjonen.

Jeg har tidligere kviet meg for å ta fatt på «Bestialitetens historie» fordi jeg forventet et tungt, nærmest uutholdelig dystert verk. Etter å ha lest første bind har jeg måttet revurdere dette fullstendig. Ja, boka er mørk og brutal, men den er også tankevekkende, rasende og intellektuelt stimulerende. Dette er litteratur som utfordrer, provoserer og tvinger leseren til å ta stilling.

Med Nils Ole Oftebro som en helt formidabel oppleser er trilogien dessuten blitt langt mer tilgjengelig. Hans stemme gir teksten tyngde, alvor og nerve, og gjør det lettere å holde ut – og holde fast – i dette krevende universet. Dette er en bok man kan ha mye igjen for å lese – og gjenlese – gjennom et helt liv.

For meg er dette rett og slett stor litteratur. Toppkarakter.

Opprinnelig utgitt: 1966
Lydbok: Lydbokforlaget
Oppleser: Nils Ole Oftebro
Spilletid: 7 t 57 min.