Anmeldelse av «Natt til mørk morgen» av Ingvar Ambjørnsen (1997)

Når mørket er hele landskapet

«Natt til mørk morgen» er en novellesamling som er umiskjennelig Ambjørnsen, selv om den på ett viktig punkt skiller seg fra mye av det han ellers er kjent for. Her er det lite av den skrå humoren, de ironiske glidningene og de nesten burleske innslagene. Dette er mørkt. Gjennomgående mørkt. Og nettopp derfor så virkningsfullt.

Ambjørnsen er på sitt aller sterkeste når han skriver om mennesker som lever på siden av samfunnet. I disse novellene møter vi ensomme mennesker, mennesker med rusproblemer, sykdom, mennesker uten fremtidsvyer og uten språk for håp. Det finnes ingen forsonende ramme rundt livene deres, ingen trøstende forklaringer, ingen pedagogiske forkortelser. Ingenting pakkes inn.

Likevel er det slående hvor lite kynisk denne boka er. For selv når Ambjørnsen beskriver det mest brutale, finnes det en grunnleggende respekt for menneskene han skriver om. Han ser dem. Og han lar oss se dem uten sentimentalitet, men med en stille verdighet.

Noe av det som gjorde størst inntrykk på meg, var kontrasten mellom innhold og språk. På tross av alt det mørke er dette en vakker bok. Ikke minst i naturbeskrivelsene. Skogen, landskapet, årstidene … Alt dette får et nesten poetisk nærvær, som om naturen er det eneste rommet der menneskene fremdeles får puste.

Flere av novellene hørte jeg om igjen. Det er et sikkert tegn på at teksten har truffet på flere nivåer.

Den novellen som gjorde sterkest inntrykk på meg, var «Skogens hjerte«, historien om tante Lissy. Den er lavmælt, sår og urovekkende på samme tid. «Electric Ladyland» opplevde jeg som den råeste. Nesten fysisk ubehagelig i sin kompromissløse fremstilling …

Lydbokutgaven fortjener også å fremheves. Anders Ribu er en svært god oppleser her. Han leser nøkternt, uten overspill, og lar teksten gjøre arbeidet selv. Det passer perfekt til Ambjørnsens prosa, som ikke tåler for mye emosjonell styring utenfra.

«Natt til mørk morgen» er ikke en bok man koser seg med. Men det er en bok som blir sittende igjen lenge etter at den er ferdig. Den minner oss om at litteratur ikke alltid skal være trøst.

For meg er dette Ambjørnsen uten sikkerhetsnett. Og nettopp derfor så sterk.

Utgitt: 1997
Lydboka er innspilt: 2010
Forlag: Cappelen Damm
Oppleser: Anders Ribu
Spilletid: 3 t 40 min.