Ungt raseri og fandenivoldsk frihet
«Hvite niggere» er en roman jeg oppdaget altfor sent – nærmere tjue år for sent, egentlig. Og det merkes. Tiden har slitt litt på konseptet, både språklig og tematisk. Likevel er dette en bok som fortsatt lar seg lese med glede, også i 2008, nettopp fordi den bærer Ambjørnsens helt særegne signatur.
Dette er ung Ambjørnsen: sint, fri, respektløs og full av energi.
Romanen følger et knippe outsidere som beveger seg rastløst rundt i et miljø preget av rus, tilfeldige jobber, midlertidige relasjoner og en grunnleggende motvilje mot det etablerte. De vil ikke passe inn. De vil ikke tilpasse seg. Og de har heller ikke særlig tro på fremtiden.
Ambjørnsen pakker som vanlig ingenting inn. Han skildrer menneskene sine uten forskjønnelse, men heller ikke uten sympati. De er slitsomme, uansvarlige, egoistiske og samtidig fulle av liv. Humoren ligger hele tiden på lur, ofte grov, ofte politisk ukorrekt, men også treffende.
Det er lett å se hvorfor boka traff hardt da den kom. Den representerte noe nytt i norsk litteratur: en fandenivoldskhet og en vilje til å skrive om det uflidde, det provoserende og det ubehagelige, uten å be om unnskyldning.
Samtidig er det umulig å overse at «Hvite niggere» er et barn av sin tid. Noe av det som en gang var radikalt, kan i dag fremstå som daterte poseringer. Tittelen alene bærer et historisk ubehag som gjør at romanen i dag må leses med en viss bevissthet.
Men nettopp derfor er boka også interessant. Den gir et ærlig bilde av et opprør og en generasjon som ville rive ned mer enn den visste hva den skulle bygge opp.
Som litterær opplevelse er dette ikke Ambjørnsen på sitt mest modne eller finstemte, men det er Ambjørnsen i fri utfoldelse. Her finnes kimen til det som senere skulle bli langt mer presise og smertefulle romaner som «Natt til mørk morgen«.
Lydbokutgaven, lest av Trond Brænne, fungerer godt. Han har en energi og et driv som passer teksten, og som holder historien levende også der språket bærer preg av tidens tann.
For meg var dette en interessant, tidvis morsom og tidvis slitsom leseopplevelse, men absolutt verdt tiden.
Utgitt første gang: 1986
Lydboka er innspilt: 2010
Forlag: Cappelen Damm
Oppleser: Trond Brænne
Spilletid: 14 t.
