Anne B. Ragde og Unni Lindell er to av Norges mest folkekjære og markante forfatterstemmer, begge med lange og svært ulike forfatterskap bak seg. Ragde er kjent for sine psykologisk skarpe romaner og bitre familieportretter, mens Lindell har gjort stor suksess både som krimforfatter og som humoristisk observatør av hverdagslivets absurditeter.
Når disse to slår seg sammen, er det nettopp kontrasten mellom dem – og den åpenbare kjemien – som blir bærende. «To fruer i én smekk – rir igjen!» er en videreføring av deres felles prosjekt: å kommentere kvinneliv, relasjoner, aldring, forventninger og kjønn med skråblikk, selvironi og høy latterfaktor.
Dette er en lettbeint og lattervekkende bok, bygget opp av korte tekster, sitater, betraktninger og små dialoger om kvinner og kvinneliv – og ikke minst om menn. Forfatterne tar for seg alt fra parforhold og kropp, til hverdagens små irritasjonsmomenter, misforståelser og urimelige krav som særlig kvinner kjenner seg igjen i.
Poenget er ikke dyptpløyende analyse eller samfunnskritikk i tradisjonell forstand, men gjenkjennelse. Her spilles det på erfaring, overdrivelse og presise observasjoner. Mye er spisst, noe er frekt, og det aller meste er ment å treffe lattermuskelen først, og ettertanken eventuelt i andre omgang.
Jeg har hørt boka som lydbok, og i dette tilfellet er det nesten umulig å skille teksten fra fremføringen. Det er rett og slett morsomt å høre Ragde og Lindell lese selv. De fniser, ler, kommenterer underveis og spiller ball med hverandre. Det gir følelsen av å sitte i samme rom som to gode venninner som ikke tar seg selv eller verden altfor høytidelig.
Dette er ikke en stram, profesjonell opplesning, men det er heller ikke poenget. Den løse, småkaotiske formen understreker bokas karakter: uformell, selvironisk og befriende lite polert.
«To fruer i én smekk – rir igjen!» er først og fremst underholdning. Den vil ikke mer enn den lover, og det er nettopp derfor den fungerer. Humoren er gjenkjennelig, ofte generasjonsbestemt, og tydelig forankret i kvinners erfaringsverden, uten at den blir ekskluderende.
Boka lever på samspillet mellom to sterke stemmer som tør å være både usjarmerende, ærlige og latterlig selvkritiske. Noe vil treffe bedre enn annet, og enkelte poenger er nok mer treffende for noen lesere enn for andre. Men som helhet er dette en bok som gjør det den skal: den får deg til å le, nikke gjenkjennende og kanskje føle deg litt mindre alene i alt det rare som følger med det å være menneske, kvinne og voksen.
