Anmeldelse av «Jeg forbanner tidens elv» av Per Petterson (2008)

Per Petterson (f. 1952) er en av Norges mest anerkjente forfattere, med et internasjonalt publikum og flere litterære priser bak seg. Han debuterte i 1987 med novellesamlingen «Aske i munnen, sand i skoa» og fikk sitt store gjennombrudd med romanen «Ut og stjæle hester» (2003), som ble oversatt til over 50 språk og tildelt både Brageprisen, Bokhandlerprisen og International IMPAC Dublin Literary Award. Pettersons forfatterskap kjennetegnes av lavmælt intensitet, et nøkternt, men poetisk språk, og tilbakevendende temaer som minner, sorg, familieforhold og de små, men avgjørende valgene i livet.

I «Jeg forbanner tidens elv» er året 1989, og vi møter Arvid, 37 år gammel, i en personlig krise. Kvinnen han en gang forelsket seg i, og som han har fått to barn med, elsker ham ikke lenger og vil ikke leve sammen med ham. Parallelt med denne livskrisen får han vite at moren er uhelbredelig syk av kreft. Det eneste som står i hodet på henne er å reise tilbake til Danmark, til stedet hun en gang kom fra. Arvid følger etter, angivelig for å støtte moren, men kanskje mest av alt for å lete etter en retning i sitt eget liv.

Gjennom tilbakeblikk får vi innblikk i de valgene Arvid har gjort: Var det riktig å avbryte studiene for å proletarisere seg på 1970-tallet? Som overbevist maoist opplevde han det som et svik mot arbeiderklassen å ta høyere utdanning. Moren, som hadde tilbrakt hele sitt liv ved samlebåndet på Freia, hadde helt andre drømmer for sønnen. For henne var det et svik at Arvid ikke brukte de mulighetene hun aldri selv hadde hatt.

Romanen veksler mellom tilbakeblikk til 60- og 70-tallet og nåtidens møter mellom Arvid og moren. Vi ser hvordan Arvid møtte sin kone, forholdet til foreldrene, særlig til den fjerne og utilgjengelige faren, og ikke minst hvordan de politiske og økonomiske strømningene på denne tiden formet hans valg. Petterson tegner et bilde av en mann som prøver å forsone seg med fortiden og forstå seg selv i lys av de idealene han en gang levde etter.

Jeg synes dette er en meget flott bok. Den er lavmælt, men sterk, og nettopp det gjør at den treffer. Petterson skildrer forholdet mellom mor og sønn med varme og sårhet, og romanen blir en fortelling om kjærlighet, svik, ansvar og tilgivelse. Den ble dessuten nydelig lest av forfatteren selv i lydbokutgaven. Det var en opplesning som ga teksten ekstra tyngde og nærvær. Her blir det terningkast fem!

Utgitt: 2008
Lydboka er innspilt: 2008
Oppleser: Per Petterson
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 5 t 43 min.