
To sterke fortellinger om ensomhet, tilhørighet og grenseoverskridelser
Denne boka rommer to korte romaner som på overflaten kan virke enkle, men som begge bærer i seg et uvanlig emosjonelt alvor. Tore Renberg har en egen evne til å skrive seg tett inn på barn og unge, og dette gjør han uten å idyllisere eller moralisere. Nettopp derfor treffer disse tekstene så sterkt.
I «Farmor har kabel-TV» møter vi en 76 år gammel kvinne som lever et stille og ensomt liv. Sønnen har aldri tid, og barnebarnet Arve, som bor like i nærheten, er likevel nesten fraværende. Når Arve og kameraten Jonas en dag står i døra hennes, kjenner hun ham ikke igjen. Det er vondt, men også sagt med en nesten hverdagslig nøkternhet som gjør det ekstra sterkt.
Det er ikke omsorg som i første omgang trekker guttene dit. Det er kabel-TV. Musikkvideoene. Friheten. Likevel vokser det gradvis frem et ekte og varmt forhold mellom farmor og guttene. De deler tid, stillhet, små samtaler. Guttenes undring over hvem hun har vært, og hva hun har levd gjennom, er både rørende og vemodig. Samtidig forstår vi som lesere mer enn guttene gjør: Farmor er skrøpelig. Hun er svimmel, dårlig til beins, synet svikter. Og mens relasjonen er på sitt fineste, ligger det uunngåelige hele tiden og dirrer i bakgrunnen. Denne fortellingen gjorde meg rett og slett trist, men på den stille, gode måten.
«Videogutten» er langt mørkere i tonen. Her møter vi Pål og Hasse, som får en ny gutt i klassen. De liker ham ikke. Men han åpner døra til noe de ikke klarer å holde seg unna: Videogutten og et univers av pornofilmer, ekstrem vold og forbudte filmer. Tiltrekningen er sterk, men prisen er høy. Inngangsbilletten er å delta i ulovligheter, særlig tyveri, og guttene reagerer ulikt på dette. Det får konsekvenser, både for vennskapet og for hvordan de ser på seg selv.
Denne teksten handler i stor grad om grenser: hvor de går, hvem som flytter dem og hva som skjer når man lar seg trekke med for langt. Renberg skildrer dette uten pekefinger, men med en urovekkende presisjon som gjør historien svært troverdig.
Felles for begge romanene er Renbergs imponerende evne til å fange det skjøre i unge gutters liv: ensomheten, nysgjerrigheten, lojaliteten og frykten for å falle utenfor. Han skriver med varme, innsikt og et språk som er enkelt uten å være flatt. Dette er fortellinger som blir værende i meg lenge etter at siste side er lest.
Jeg anbefaler disse to romanene varmt. De er små i omfang, men store i innhold.
Utgitt: 2006
Forlag: Oktober
Antall sider: 219








Tilbakeping: Anmeldelse av «Vi ses i morgen» av Tore Renberg (2013) – Rose-Maries litteratur- og filmblogg