Arto Paasilinna (1942–2018) har en helt egen evne til å skrive om tunge og tabubelagte temaer med en blanding av burlesk humor og dyp menneskelig innsikt. I romanene hans kolliderer det absurde med det eksistensielle, ofte satt til finsk utkant, og nesten alltid med en tydelig skepsis til autoriteter, normer og det velordnede samfunnets trang til kontroll. «Kollektivt selvmord» er et godt eksempel på hvor langt Paasilinna våger å gå og hvor uventet resultatet kan bli.
Utgangspunktet er like enkelt som det er grotesk. To menn møtes tilfeldig i en låve. Begge har kommet dit med samme hensikt: å ta sitt eget liv. Møtet ender med at den ene redder livet til den andre, og sammen får de en idé om å hjelpe andre mennesker som befinner seg på selvmordets rand.
Prosjektet vokser raskt. Etter hvert samles en gruppe mennesker med svært ulike, men gjennomgående tragiske livshistorier. De legger ut på en reise i buss. Først gjennom Finland, videre nedover Europa og til slutt til Portugal. Underveis skjer det noe avgjørende: Målet om å redde andre liv glir gradvis over i en felles beslutning om å finne det perfekte stedet å dø.
Romanen er befolket av karakterer som hver bærer på sitt eget nederlag, tap eller sammenbrudd. Samtidig utvikler historien seg i stadig mer uventede retninger, og det groteske blandes med det rørende på måter som gjør det umulig å forutsi hvor Paasilinna vil ta leseren videre.
«Kollektivt selvmord» er en vanvittig tragikomisk roman, men humoren er aldri tilfeldig. Paasilinna bruker latteren til å nærme seg det som ellers er nesten umulig å snakke om. Mange av situasjonene er så absurde at man tar seg i å le, for deretter å innse at det egentlig er dypt tragiske liv som ligger bak.
Humoren fungerer nettopp fordi den ikke fornekter alvoret. Tvert imot forsterker den det. Kontrasten mellom det komiske og det dypt alvorlige gjør romanen urovekkende, men også overraskende livsnær. Paasilinna latterliggjør ikke menneskene han skriver om; han gir dem rom, stemme og verdighet, selv når handlingene deres fremstår desperate og irrasjonelle.
Samtidig kan romanen leses som en kritikk av samfunnets manglende evne til å håndtere psykisk smerte. Når mennesker først har falt utenfor, finnes det få steder å gå. Fellesskapet som oppstår i bussen, er på sitt eget fordreide vis både en protest og en siste utvei.
«Kollektivt selvmord» er en roman som får leseren til å le av det som egentlig er til å gråte av. Det er ubehagelig, rørende og ofte overraskende morsomt – alt på én gang. Paasilinna viser her, kanskje tydeligere enn noe annet sted, hvordan humor kan være en måte å nærme seg livets mørkeste rom på, uten å trivialisere dem.
Dette er Paasilinna i rendyrket form: tragikomisk, grenseoverskridende og dypt menneskelig.
Utgitt på finsk: 1990
Originaltittel: Hurmaava joukkoitsemurha
Utgitt på norsk: 2007
Forlag: Aschehoug
Oversetter: Tor Tveite
Antall sider: 234
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
