Gabriel Chevallier (1895–1969) var en fransk forfatter med en skarp satirisk penn og et nådeløst blikk for menneskelig dårskap. Han er kanskje mest kjent for Clochemerle-romanene, der han bruker en liten landsby som mikrokosmos for å avsløre hykleri, smålighet og maktkamp forkledd som moral og anstendighet. Chevalliers humor er burlesk, men aldri tilfeldig. Den er presis, sosialt treffende og ofte ubehagelig gjenkjennelig.
«Et forargelsens hus» er den første og mest kjente av disse romanene.
I den lille landsbyen Clochemerle-en-Beaujolais lever innbyggerne stort sett i fredelig sameksistens. Vindyrking er hovednæringen, og en manns intelligens måles etter hvor følsom ganen hans er for de edle dråpene som hvert år presses frem av druene. Det finnes riktignok både bygdeoriginaler og maktmennesker – i både høy og lav stand – men det hindrer ikke at samfunnet fungerer overraskende godt.
Alt endrer seg i 1923, da det besluttes å bygge et offentlig pissoar rett utenfor kirken. For mange er dette provoserende. For den gudfryktige, pietistiske gammeljomfruen Justine Putet er det fullstendig uakseptabelt. Til alt overmål får hun direkte utsikt fra vinduet sitt ned på pissoaret. Det som i utgangspunktet kunne vært en bagatell, utvikler seg raskt til en konflikt av nærmest eksplosive dimensjoner.
Striden splitter bygda, allianser dannes og brytes, og gamle motsetninger får nytt liv. Det hele eskalerer til et nivå som savner sidestykke i landsbyens historie – og alt utløst av et offentlig toalett.
Det som gjør «Et forargelsens hus» så vellykket, er hvordan Chevallier bruker det trivielle som inngang til noe langt større. Konflikten handler aldri egentlig om et pissoar, men om makt, moral, seksualitet, religion og sosial kontroll. Romanen viser hvor raskt mennesker kan mobilisere sterke følelser og absolutte standpunkter når symboler utfordrer det bestående.
Persongalleriet er rikt og nådeløst skildret. Chevallier karikerer sine figurer med stor presisjon, men aldri uten innsikt. Det lattervekkende ligger ikke bare i situasjonene, men i gjenkjennelsen: små mennesker med store meninger, forkledd som forsvarere av anstendighet og samfunnsorden.
Humoren er gjennomgående, men den har brodd. Latteren kommer lett, men den peker hele tiden i retning av noe ubehagelig sant om gruppedynamikk, moralpanikk og menneskelig forfengelighet.
«Et forargelsens hus» er rett og slett noe av det morsomste jeg har lest på mange, mange år. Samtidig er det en roman som føles forbausende aktuell i sin skildring av hvordan små lokalsamfunn – og kanskje samfunn generelt – kan eksplodere i konflikt rundt symboler som egentlig er av underordnet betydning.
At boka ikke lenger er å få tak i på norsk, er i grunnen et lite mysterium. Dette er satire av ypperste klasse – og det burde absolutt gjøres noe med.
Utgitt på fransk: 1934
Originaltittel: Clochemerle
