Litteratur, skyld og taushet i diktaturets skygge
Roberto Bolaño regnes som en av de mest betydningsfulle latinamerikanske forfatterne i nyere tid. Han skriver kompromissløst om litteratur, makt, vold og moralsk forfall, ofte i skjæringspunktet mellom kunst og politikk. «Chilensk nocturne» er en kort, men intens roman som på mange måter rommer hele Bolaños prosjekt i konsentrert form.
I «Chilensk nocturne» møter vi den katolske presten Sebastián Urrutia Lacroix, som på sitt dødsleie forsøker å gjøre opp regnskap med livet han har levd. Han har vært litteraturkritiker og en del av Chiles intellektuelle elite, i et miljø der også Pablo Neruda befant seg. Urrutia har levd tett på makten, men uten selv å ta tydelig stilling, i hvert fall slik han fremstiller det.
Gjennom tilbakeblikk forteller han om sine erfaringer. Blant annet reiser han rundt i Europa for å studere hvordan andre land vedlikeholder sine kirker, og han underviser også general Pinochet og hans nærmeste krets i marxisme. Var dette riktig? Var det galt? Presten forsøker hele tiden å bagatellisere sin egen rolle, å gjøre seg selv så ubetydelig som mulig, som om det kan frita ham for ansvar.
I ettertid får han også vite at huset der han og hans litterære venner møttes til samtaler og festligheter, rommet et torturkammer i kjelleren. Selv om han ikke kjente til dette mens samværet pågikk, gnager vissheten i ham. Skylden slipper ikke taket, selv om han forsøker å skyve den fra seg.
Romanen kan leses som en hyllest til litteraturen generelt, og til den chilenske litteraturen spesielt, men alltid med Chiles politiske historie som et mørkt bakteppe. Det er en bok om intellektuelles ansvar og om hva som skjer når kunst og tenkning løsriver seg fra moralsk handling.
Jeg opplevde romanen som tung i begynnelsen. Språket flyter nærmest uten punktum, med få avsluttede setninger, og det krever konsentrasjon. I tillegg hadde jeg lite forhold til de chilenske forfatterne som stadig refereres til, noe som gjorde inngangen krevende. Men etter hvert som Chiles politiske situasjon trådte tydeligere frem, våknet engasjementet mitt. Da grep boka meg, og jeg klarte ikke å legge den fra meg.
Dette er en svært spesiell roman, ikke minst på grunn av formen. Men nettopp denne formen speiler også innholdet: en strøm av minner, bortforklaringer, anger og selvbedrag, fortalt av et menneske som hele livet har valgt stillheten fremfor motet.
«Chilensk nocturne» er en roman om unnfallenhet. Om hvordan det å «bare være til stede», «bare observere» eller «bare skrive» også er handlinger – med konsekvenser. Urrutia er ingen bøddel, men heller ingen motstander. Han er et eksempel på den intellektuelle som tilpasser seg, og som i ettertid forsøker å rettferdiggjøre sitt eget liv gjennom nyansering og bortforklaring.
Bolaño lar ikke leseren få hvile. Skylden er ikke spektakulær, men nettopp derfor desto mer ubehagelig. Romanen viser hvordan diktaturer ikke bare opprettholdes av vold, men også av stilltiende aksept fra dem som vet, men ikke handler.
At romanen oppleves krevende i formen, er ikke en svakhet, men en del av poenget. Dette er ingen behagelig lesning, men en nødvendig en. En bok som spør hva litteratur er verdt, dersom den ikke våger å se makten i øynene.
- Originaltittel: Nocturno de Chile
- Utgitt første gang: 2000
- Norsk utgave: 2007
- Forlag: Solum
- Oversetter: Christian Rugstad
- Antall sider: 158
