Kjærlighet på kanten av avgrunnen
Leos Carax er en av de mer særegne stemmene i fransk film. Han lager ikke filmer som glir lett ned. Tvert imot. Det er ofte noe rått, uferdig og samtidig intenst poetisk over det han gjør. «De elskende på Pont-Neuf» er kanskje hans mest kjente film, og også en av de mest kompromissløse.
Filmen forteller historien om en kvinne (Juliette Binoche) som stikker av fra sitt vellykkede liv i det hun er i ferd med å miste synet. Hun velger å forlate alt. Ikke bare fordi hun er syk, men fordi hun ikke klarer å møte det livet hun er i ferd med å miste kontrollen over. Hun ender som uteligger i Paris.
På Pont-Neuf møter hun Alex, en mann som har levd på gata i hele sitt voksne liv. Han er rå, ustabil og samtidig sårbar. Mellom disse to oppstår det etter hvert et kjærlighetsforhold – uventet, skjevt og likevel dypt rørende. Dette er ikke en vakker kjærlighetshistorie i tradisjonell forstand. Den er skitten, uforutsigbar og til tider smertefull.
De to lever på kanten av samfunnet, og filmen lar oss bli værende der sammen med dem. Vi får kjenne på kulden, uroen og den konstante usikkerheten som preger livet deres. Samtidig finnes det øyeblikk av ren skjønnhet. Små glimt av lykke som nesten gjør vondt å være vitne til.
Så blir kvinnen etterlyst. Plakater henges opp over hele Paris.
For Alex utløser dette ren panikk. Han forstår at hun kan forsvinne tilbake til det livet hun en gang hadde, et liv han ikke er en del av. I desperasjon river han ned plakatene, én etter én. Han forsøker å viske ut sporene etter henne, holde henne fast i den virkeligheten de deler.
Samtidig finnes det en behandling som kan redde synet hennes. Men heller ikke det er nok til å få ham til å slippe.
Filmen balanserer hele tiden mellom kjærlighet og besettelse. Mellom ønsket om å bevare og frykten for å miste. Og den stiller et ubehagelig spørsmål: Når slutter kjærlighet å være kjærlighet og blir noe annet?
Juliette Binoche er helt formidabel i rollen. Hun gir karakteren en sårbarhet som gjør det umulig å holde avstand. Denis Lavant er like sterk – urolig, intens og uforutsigbar.
Dette er en film som ikke forsøker å behage. Det er en film som kryper inn i ryggmargen og gjør noe med deg.
Det som gjør «De elskende på Pont-Neuf» så sterk, er nettopp spenningen mellom det vakre og det brutale. Carax romantiserer ikke livet på gata, men han viser hvordan det likevel kan oppstå noe ekte der. Noe som kanskje er mer ekte enn det livet hovedpersonen forlot.
Samtidig er filmen dypt ambivalent. For er dette egentlig en kjærlighetshistorie? Eller er det en historie om avhengighet, frykt og kontroll?
Alex’ handlinger – særlig når han river ned plakatene og forsøker å holde henne borte fra muligheten til å bli frisk – kan leses som et uttrykk for kjærlighet. Men like nærliggende er det å se det som et uttrykk for egoisme. Han vil ikke miste henne, og er villig til å ofre hennes fremtid for å unngå det.
Filmen gir ingen klare svar.
Den lar oss bli stående i dette ubehaget.
Og kanskje er det nettopp derfor den gjør så sterkt inntrykk.
- Originaltittel: Les Amants du Pont-Neuf
- Regissør: Leos Carax
- Produksjonsår: 1991
- Nasjonalitet: Frankrike
- Sjanger: Drama / romantikk
- Spilletid: ca. 125 minutter
- Skuespillere: Juliette Binoche, Denis Lavant
