«Summen av dagene» er Isabel Allendes tilbakevending til det selvbiografiske prosjektet hun begynte med «Paula«. Der «Paula» var skrevet i sorgens og krisens tegn, er «Summen av dagene» i større grad en bok om livet som fortsetter, på godt og vondt. Boka ble utgitt i 2007, og er skrevet som en fortsettende samtale med datteren Paula, som døde i 1992. Fortellingen åpner med et sterkt og symboltungt bilde: Allende strør datterens aske i naturen like ved sitt eget hjem. Derfra folder hun ut historien om sitt videre liv.
Isabel Allende er kjent for å skrive med stor følelsesmessig åpenhet, og det gjelder kanskje særlig når hun skriver om seg selv. I «Summen av dagene» er hun usedvanlig direkte, nesten utleverende. Hun legger lite mellom seg selv og leseren, og byr på både de flatterende og de mindre flatterende sidene av egen personlighet. Det gjør boka både engasjerende og til tider krevende å lese.
Vi får et nært innblikk i ekteskapet med Willie, og i de betydelige vanskelighetene de slet med, særlig i de første årene. Allende skriver ærlig om konflikter, misforståelser og om sin egen stahet og sterke vilje. Samtidig skildrer hun sin rolle som mor og senere bestemor, og her er hun nådeløs også mot seg selv. Hun tegner et bilde av seg selv som en overinvolvert, kontrollerende og tidvis grenseoverskridende svigermor. En «svigermor fra helvete», som hun selv antyder. Hun låste seg inn i barnas hjem, blandet seg inn i livene deres og hadde vansker med å gi slipp, drevet av en altoppslukende kjærlighet. Det interessante er at hun ikke bare beskriver dette, men også reflekterer over det, og viser en evne til å korrigere seg selv underveis.
Parallelt følger vi Allende som forfatter. Hun deler åpent erfaringer med skrivesperre, tvil og perioder der forfatterskapet vakler. Det er befriende å lese om en så etablert og suksessrik forfatter som innrømmer usikkerhet og tomhet, og som ikke romantiserer skriveprosessen. Her gir boka et sjeldent innblikk i hva det faktisk koster å holde et langt forfatterskap levende.
For meg fremstår «Summen av dagene» som en bok om aldring og motstand mot aldring. Om ikke helt å akseptere kroppens og livets begrensninger. Den handler om et liv levd med stor intensitet, med lidenskap og kjærlighet i sentrum, men også med konflikter, tap og anger. Samtidig er dette i høy grad en bok om familie, om sterke bånd, lojalitet og en nesten ubetinget vilje til å stille opp for hverandre, selv når det er vanskelig.
Jeg koste meg med boka, men opplevde også at den tidvis haltet noe. Enkelte partier blir omstendelige, og jeg tror det henger sammen med det grunnleggende problemet ved selvbiografier: forfatterens manglende distanse til eget liv. Allende har, som de fleste av oss, et behov for å forklare, forsvare og mildne egne valg og handlinger. Hun ønsker å fremstå som et godt og velmenende menneske, og noen ganger blir refleksjonene derfor mindre skarpe enn de kunne ha vært.
Likevel veier åpenheten, varmen og livserfaringen tungt. «Summen av dagene» er ingen stram litterær konstruksjon, men et levd liv fortalt med stor generøsitet. For meg er det nettopp det som gjør boka verdt å lese: følelsen av å sitte tett på et menneske som våger å vise både kjærligheten, feilene og det uferdige.
Utgitt på spansk: 2007
Originaltittel: La suma de los días
Utgitt i Norge: 2008
Forlag: Lydbokforlaget
Oversettere: Kari og Kjell Risvik
Spilletid: 12 t 7 min.
