Anmeldelse av «Jeg var Rinnans fange – Mitt møte med Gestapos torturister» av Alf Nielsen (2009)

I nazistenes klør

I denne selvbiografiske beretningen forteller Alf Nielsen om et fangenskap som skulle komme til å prege ham for livet. Bare 22 år gammel ble han, sammen med mange andre nordmenn, arrestert av Gestapo i august 1942. Forbrytelsen var tilsynelatende bagatellmessig: å gå med en blomst i knapphullet på kong Haakons bursdag. Det var nok til å bli stemplet som provokatør med antatte forbindelser til motstandsbevegelsen.

Alf Nielsen var verken politisk aktiv eller del av motstanden, uten at det hjalp. Først ble han internert på Grini fangeleir, før han senere ble flyttet mellom ulike fangeleirer. Forholdene var brutale: minimal tilgang på mat, konstant kulde, forbud mot å snakke sammen og forbud mot å legge seg ned i cellene. Alf lærte seg etter hvert å sove stående, et bilde som sier mye om hverdagen i fangenskap.

Likevel er det møtet med torturisten Henry Rinnan som fremstår som det mest skjellsettende. Rinnan beskrives som ondskapsfull, psykopatisk og tom, og i Nielsens fortelling fremstår selv tyskerne som mer humane enn ham. Torturen Alf ble utsatt for var så ekstrem at han forsøkte å ta sitt eget liv, ute av stand til å holde ut tanken på mer smerte. Det paradoksale er at han ikke hadde noe å fortelle; uansett hvor grusom torturen var, oppnådde nazistene ingenting. Til slutt var det nettopp tyskerne som reddet livet hans ved å fjerne ham fra Rinnans grep.

Dette er en rystende bok. Ikke fordi den søker sensasjon, men fordi den er nøktern og direkte i sin fremstilling av lidelse. Alf Nielsen skriver uten store fakter, og nettopp det gjør inntrykket desto sterkere. Boka er ubehagelig å lese og umulig å legge fra seg.

Jeg har hørt lydbokutgaven, og Per Frisch leser med et alvor og en ro som kler teksten. Opplesningen forsterker følelsen av å høre et vitnesbyrd, ikke en dramatisert fortelling.

«Jeg var Rinnans fange» er først og fremst et historisk dokument. Den gir et uforfalsket innblikk i krigens redsler, i vilkårlig maktmisbruk og i hvordan enkeltmennesker kan bli fullstendig rettsløse. Samtidig er det en bok om overlevelse, ikke i heroisk forstand, men i menneskelig, sårbar betydning.

Dette er ikke en bok man «koser seg» med. Men det er en bok man bør lese. Som påminnelse, som dokumentasjon – og som motvekt mot enhver tendens til å bagatellisere okkupasjonstidens brutalitet.

• Utgitt: 2009
• Forlag: Cappelen Damm
• Lydbok: Opplest av Per Frisch
• Spilletid: 4 t 29 min