Kjærlighet i glansen fra Hollywood
Jeg har hatt et noe blandet forhold til Woody Allen gjennom årene. Mange av de tidligere filmene hans bar preg av at han selv spilte den samme nevrotiske, selvgranskende figuren gang på gang. Etter hvert som han har trukket seg tilbake foran kamera og konsentrert seg om regi, har min begeistring tiltatt. «Café Society» skuffet ikke.
Vi befinner oss i Hollywood på 1930-tallet – i glamourens og studioenes gullalder. Den unge, jødiske Bobby Dorfman (Jesse Eisenberg) reiser fra New York til California for å prøve lykken. Han oppsøker sin vellykkede onkel Phil, en mektig agent i filmbransjen, i håp om å få en fot innenfor. Jobb får han, riktignok etter en del venting og ydmykhet.
Samtidig forelsker han seg i onkelens sekretær, Vonnie (Kristen Stewart). Hun fremstår jordnær, lite blendet av Hollywoods overflate og med en egen indre ro. Det bygger seg imidlertid raskt opp til komplikasjoner: Onkelen har selv en affære med henne – til tross for at han har vært gift i 25 år. Dermed oppstår det et klassisk trekantdrama. Hvem velger hun? Den unge og oppriktige Bobby, eller den rike og verdensvante onkelen som kan tilby makt, trygghet og luksus?
Jeg skal ikke røpe mer av plottet, men kan si såpass at dette er en kjærlighetsintrige i velkjent Allen-stil. Historien beveger seg mellom Hollywood og New York, mellom drøm og realitet, mellom det som kunne vært – og det som ble.
Jesse Eisenberg gir Bobby en sårbar og troverdig utvikling. Han går fra å være en litt keitete og naiv ung mann til å bli en selvsikker nattklubb-vert i New Yorks pulserende natteliv. Forvandlingen er både ytre og indre, og den bæres av små nyanser i spillestilen.
Filmen setter ekte kjærlighet opp mot rikdom og sosial posisjon. Hollywood fremstilles som blendende og forførende, men også overflatisk. Hva står igjen når kjærligheten ikke er der? Er det tilstrekkelig å bli elsket, dersom man selv ikke elsker fullt og helt? Disse spørsmålene ligger som en lavmælt klangbunn gjennom hele filmen.
Visuelt er «Café Society» elegant. 1930-tallets estetikk – klærne, interiørene, lyset – skaper en nostalgisk ramme rundt historien. Samtidig er dialogen, med sin blanding av ironi og melankoli, typisk Allen.
Filmen rommer ikke de dypeste eksistensielle avgrunnene i Allen-universet, men den har varme, tempo og en bittersøt tone som gjør den både underholdende og tankevekkende. For meg traff den riktig.
Jeg anbefaler den gjerne.
Innspilt: 2016
Originaltittel: Café Society
Nasjonalitet: USA
Medvirkende: Jesse Eisenberg, Kristen Stewart, Steve Carell, Blake Lively
Spilletid: ca. 96 minutter
