Mange forbinder nok Anne B. Ragde først og fremst med Berlinerpoplene, men Ragdes forfatterskap rommer langt mer enn slektssagaer og bygdeliv. Hun skriver ofte om kvinner som bærer på smerte, ambisjoner og bitterhet, og om hvordan gamle sår går i arv, enten man vil det eller ikke.
«Arsenikktårnet» hører til blant Ragdes mørkere og mer konsentrerte romaner, der språket er stramt, tonen beskt ladet og hvor psykologien er viktigere enn ytre dramatikk.
I romanens åpningsscene befinner vi oss i begravelsen til Malie Thalia, Thereses mormor. Therese legger raskt merke til noe som skurrer. Det virker nemlig ikke som om noen egentlig sørger. Stemningen er kjølig, nesten likegyldig. Enda sterkere reagerer hun på moren Rubys respektløse og ufølsomme håndtering av mormorens eiendeler når dødsboet skal ryddes. Hvorfor denne kulden? Hva er det som har gjort disse menneskene så følelsesmessig avstumpede overfor hverandre?
Svarene kommer gradvis, etter hvert som Malie Thalias livshistorie avdekkes. Hun forlot barndomshjemmet tidlig og søkte seg inn i teatermiljøet i København, der karrieren ble selve livsprosjektet. Ambisjonene var grenseløse, helt til hun ble gravid. Med ett var alt truet: friheten, rollen, identiteten. Barnet Ruby ble ikke en kilde til glede, men et symbol på alt Malie Thalia mente hun hadde mistet.
Ruby vokser opp med en mor som stadig minner henne på dette tapet. Hun blir gjort ansvarlig for sin mors ulykke, og søker trygghet hos faren, Mogens. Men heller ikke dette tåler Malie Thalia. I et øyeblikk av grusom hevn river hun bort det siste fundamentet i datterens liv ved å fortelle henne at Mogens ikke er hennes biologiske far. Med én setning ødelegges Rubys opplevelse av tilhørighet og identitet, og konsekvensene følger henne videre i livet, helt inn i forholdet til datteren Therese.
Slik blir romanen en fortelling om hvordan én generasjons uforløste bitterhet og hemmelighold får ringvirkninger langt utover det opprinnelige sviket.
Denne boka berørte meg sterkt. Ikke fordi den spiller på store følelsesutbrudd eller melodrama, men fordi den er så iskaldt presis. Ragde skriver uten nåde, men også uten sentimentalitet. Hun forsøker ikke å gjøre Malie Thalia forståelig på en forsonende måte. Snarere viser hun hvordan et menneske kan forkrøples av egen ambisjon og selvmedlidenhet, og hvordan dette smitter over på alle rundt.
Jeg har lyttet til lydbokutgaven, og Kirsti Grundvig sin opplesning forsterker romanens bitre og harde fortellerstemme. Hun leser uten å myke opp teksten, og lar den kjølige, nesten giftige tonen få stå uforstyrret. Det kler boka godt.
«Arsenikktårnet» er en roman om emosjonell arv. Om hvordan skam, avvisning og hemmelighold kan gå i arv som et usynlig giftstoff. Tittelen er treffende: Arsenikken ligger ikke i dramatiske hendelser alene, men i de små, gjentatte handlingene og ordene som langsomt bryter ned relasjoner innenfra.
Ragde er særlig sterk i skildringen av foreldre som ikke makter å skille egne behov fra barnets rett til å være barn. Malie Thalia evner aldri å ta ansvar for sine valg, og legger i stedet byrden over på datteren. Ruby, som selv er et offer, viderefører deler av denne skaden – riktignok i en annen form – til Therese. Romanen viser med ubehagelig klarhet hvordan fravær av kjærlighet ikke bare gjør vondt der og da, men former livsløp.
Språklig er boka stram og konsentrert, uten overflødige sidespor. Det gjør den også krevende: her finnes ingen lettelser, ingen varme lommer å hvile i. Men nettopp derfor sitter den igjen lenge etterpå.
- Utgivelsesår: 2006
- Forlag: Lydbokforlaget/Aschehoug
- Opplest av: Kirsti Grundvig
- Spilletid (lydbok): 12 t 50 min.
