Nora Szentiványi (f. 1969) er født i Ungarn, men vokste opp i Sverige og har siden 1997 bodd i Norge. Hun debuterte som forfatter i 2012 med romanen «Korsveien«, og har siden utgitt bøker der familiehistorie, migrasjon og minner står sentralt. Hennes bakgrunn preger også «Leiligheten» (2019), en roman som på mange måter kan leses som en refleksjon over hva det vil si å forlate et hjemland og samtidig bære det med seg resten av livet.
Romanen tar utgangspunkt i forfatterens egne foreldre, som flyktet fra Ungarn i 1970. Tilbake i Budapest ble besteforeldrene værende, og det er særlig bestemoren som trer frem som en sentral skikkelse i fortellingen. Den lille leiligheten hun klamrer seg til gjennom hele livet, blir et symbolsk sentrum for romanen, som et fysisk sted som gjør det mulig å holde fast i minner, tilhørighet og tap.
Gjennom boka får vi innblikk i kostnaden ved å måtte forlate sitt hjemland. Ungarn etter krigen ble et land der politisk ufrihet og frykt gjennomsyrte hverdagen. Angiveri var utbredt, og det kunne være risikabelt å snakke åpent, til og med med egne barn. Barn kunne i sin uskyld komme til å røpe foreldrenes tanker på en måte som fikk alvorlige konsekvenser.
Samtidig beskriver Szentiványi møtene hun selv hadde med landet som ung. Før murens fall kunne hun besøke bestemoren i Budapest. Hun møtte en kultur hun hadde vanskelig for å like: uhøfligheten, frekkheten, den manglende serviceinnstillingen. Likevel betydde disse reisene alt, fordi de var et livsviktig bånd til bestemoren. Hun levde og åndet for kontakten med familien, selv om avstanden aldri forsvant.
Etter 1989 åpnet grensene seg, og foreldrene kunne igjen reise tilbake til sitt gamle hjemland. Men tiden hadde gått. Bestemoren var blitt eldre og mer hjelpetrengende, og leiligheten i Budapest ble stående som hennes siste faste holdepunkt. Hennes andre ektemann, kalt «Mekanikeren», var ute av livet, sommerstedet var tapt, men leiligheten ble stående som et lite rom fylt av minner og tilhørighet.
Fortellingen er skrevet fragmentarisk, og Szentiványi hopper frem og tilbake i tid. Hun stiller åpne spørsmål der hun ikke har svar, og viser hvordan minner ofte er stykkevise og delte. Denne fortellerstilen kan oppleves oppstykket, men den understreker samtidig hvordan hukommelsen fungerer; litt sporadisk, alltid preget av hull og tomme tom.
Som leser blir jeg slått av hvor sterkt hun skildrer eksilet, både for de som dro og de som ble igjen. For meg som selv har kjent og likt Ungarn, er det litt underlig å lese hvordan hun beskriver landet sitt med så lite varme. Er det virkelig ingenting å være stolt av? Men her finnes nok nyanser jeg som utenforstående aldri helt kan gripe.
«Leiligheten» er en roman som på mange måter skriver seg inn i tradisjonen av eksillitteratur. Den viser hvordan tap og fravær preger generasjoner, og hvordan minner om et hjemland alltid er preget av både kjærlighet og smerte. Fortellingen er ikke lineær, men nettopp det gir den troverdighet. Hukommelsen er ikke fullstendig, men fragmentert.
Jeg hadde kanskje ønsket meg en mer sammenhengende fortelling, men samtidig ser jeg at det fragmentariske grepet understøtter romanens prosjekt. Szentiványi viser hvordan det er å leve med eksil, å være delt mellom her og der, mellom nåtid og fortid.
Alt i alt en god og tankevekkende leseopplevelse, særlig for den som er opptatt av minner, migrasjon og hvordan fortellinger binder oss til våre røtter.
Utgitt: 2019
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 214
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
