Et essay med mange innsikter
Daniel Mendelsohn (f. 1960) er en amerikansk forfatter, litteraturkritiker og klassisist som i mange år har skrevet om hvordan antikke tekster kaster lys over erfaringer i nåtid. Hans mest kjente verk er «The Lost: A Search for Six of Six Million» (2006), en prisbelønt memoar om familiens skjebne under Holocaust, og «An Odyssey: A Father, a Son, and an Epic» (2017), en refleksjon over forholdet til faren, med Homers «Odysseen som bakteppe». Mendelsohn kombinerer personlig erfaring med klassisk lærdom og litterær analyse, og nettopp denne blandingen preger også «Tre ringer«.
Boka, som i engelsk original heter «Three Rings: A Tale of Exile, Narrative, and Fate» (2020), er en liten flis av en bok med sine knappe 120 sider, men desto mer ambisiøs i innhold. Den er bygget opp som tre essayistiske kapitler, eller ringer, som hele tiden slynger seg inn i hverandre.
Mendelsohn tar utgangspunkt i Homers «Odysseen» og særlig i digresjonens kunst; det at historien brytes opp, tar avstikkere og vender tilbake, for så å danne en helhet på et dypere plan. Han viser hvordan denne narrative teknikken ikke bare er et litterært grep, men også et bilde på menneskelige skjebner og historiske erfaringer. Det er ikke ofte ting utvikler seg som en lineær prosess i det virkelige liv.
I den første ringen møter vi Erich Auerbach, den jødiske litteraturforskeren som flyktet fra Nazi-Tyskland i 1936 og slo seg ned i eksil i Istanbul. Under svært enkle kår skrev han sitt mesterverk «Mimesis«, som fremdeles står som et av de mest betydningsfulle verkene om vestlig litteratur. Hans eksil blir et eksempel på hvordan intellektuell skapelse kan overleve, og til og med blomstre, i tvungen forflytning og usikkerhet.
I den andre ringen introduseres vi for den franske erkebiskopen François Fénelon, som skrev en fortsettelse på «Odysseen«. Gjennom ham ser Mendelsohn hvordan fortellingen om Odyssevs lever videre i europeisk litteratur, stadig gjenfortalt, omskrevet og omformet.
I den tredje ringen trer den tyske forfatteren W.G. Sebald frem. Hans særegne romaner, fulle av digresjoner, assosiasjoner og sirkler, blir et moderne uttrykk for den samme narrative bevegelsen Mendelsohn finner hos Homer. Sebalds bøker er gjennomsyret av minner om eksil, flukt og Holocaust, og de viser hvordan sidesporene ofte rommer selve sannheten.
Gjennom disse tre figurene – Auerbach, Fénelon og Sebald – bygger Mendelsohn opp en refleksjon om litteraturens form og livets omveier. Men han fletter også inn sin egen historie. Etter å ha skrevet «Forsvunnet«, om slektningene som ble drept under Holocaust, slet han med å finne et nytt uttrykk. Arbeidet med memoaren «En odyssé» ble en kamp, helt til han innså at løsningen lå i å slippe den lineære fortellingen og heller omfavne den sirkulære formen, inspirert av de gamle mesterne. Som leser av denne boka gikk tankene mine til Karl Ove Knausgård og hans måte å skrive bøker på, bøker som er sterkt preget nettopp av digresjonene.
Slik blir «Tre ringer» både en bok om litteratur og en bok om liv: hvordan historier alltid er mer enn en rett linje, hvordan eksil og skjebne skaper sirkler som griper inn i hverandre, og hvordan det er nettopp i digresjonene vi ofte finner det viktigste.
Dette er en bok man med fordel kan lese flere ganger! Da vil enda flere innsikter åpenbare seg.
Utkom på engelsk: 2020
Originaltittel: Three Rings: A Tale of Exile, Narrative, and Fate
Utkom på norsk: 2021
Forlag: Press
Antall sider: 119
