Anmeldelse av «Morgenstjernen» av Karl Ove Knausgård (2020)

Eksistensielle kriser under morgenstjernen

Karl Ove Knausgård er en av mine favorittforfattere, og det er en fest hver gang han kommer ut med en ny bok! Likevel har det tatt litt tid før jeg fikk begynt på hans siste serie. Nå har jeg nettopp lyttet meg gjennom den 21–22 timer lange lydbokutgaven av «Morgenstjernen«, og jeg kan røpe at jeg er svært begeistret – og gleder meg stort til resten av serien!

«Morgenstjernen» er en såkalt kollektivroman fordi den skildrer en større gruppe mennesker, i dette tilfellet ni personer. Det handler om Arne, Kathrine, Egil, Iselin, Jostein, Turid, Solveig, Vibeke og Emil. Samtlige slipper til i hver sine kapitler med en jeg-stemme, og vi følger dem gjennom to intense dager, «under lyset fra den nye stjernen». Hver historie står tilsynelatende på egne bein, men etter hvert aner vi at det finnes forbindelser mellom dem – løse tråder som flettes sammen, om enn subtilt. Dette gir romanen både et bredt fortellermessig spekter og en underliggende følelse av uro.

Arne er teolog og far, en mann i midtlivskrise som prøver å finne sammenhenger mellom troen, vitenskapen og det uforklarlige som nå skjer. Han er en slags bærer av romanens åndelige og intellektuelle uro, Han prøver å forstå meningen bak fenomenene, samtidig som han selv mister fotfestet.

Kathrine er prest og kona til Gaute. Hun er på vei inn i et mentalt sammenbrudd. Hennes stadig sterkere religiøse visjoner og søvnløse netter gir romanen en mørkere, nesten profetisk tone. Hun blir et speil for grenselandet mellom psykose og åpenbaring, mellom tro og galskap.

Egil er den eldre professoren som forsøker å bevare rasjonaliteten. Han nærmer seg døden og fylles av tvil, ikke bare på vitenskapen, men på selve fornuftens grenser. I ham møter vi Knausgårds velkjente refleksjon over døden, kunnskapens utilstrekkelighet og menneskets evige hunger etter forståelse.

Iselin er ung, jobber på et pleiehjem og blir vitne til uforklarlige hendelser blant de døde. Hun står for romanens mer jordnære og sanselige perspektiv, en som ser underlighetene på nært hold, men uten evne til å begripe dem.

Jostein, den alkoholiserte musikeren, representerer livets oppløsning fra innsiden. Han glir mellom selvforakt og erkjennelse, mellom rus og redsel. I ham blir verdens uorden tydeligst kroppsliggjort.

Turid er sykepleier på psykiatrisk avdeling, utslitt og bekymret for pasientene, men også for sin egen sønn, som viser tegn til psykisk ustabilitet. Gjennom henne får vi en fortelling om omsorg, ansvar og frykten for å miste kontrollen, både som mor og menneske.

Solveig er middelaldrende, ensom og på vei hjem fra ferien med sin mann. Hos henne ligger en vag følelse av tap og forfall, som om noe større, både i forholdet og i verden, er i ferd med å gå i stykker.

Vibeke er journalist og kanskje den mest distanserte av dem alle. Hun betrakter verden utenfra, men blir gradvis sugd inn i det urovekkende som skjer. Hennes sønn, Emil, fungerer som en bro mellom hennes historie og andres, og representerer ungdommens sårbarhet og forvirring i møte med en verden uten faste grenser.

Til sammen danner disse ni stemmene et kor av eksistensielle erfaringer – mennesker som alle forsøker å navigere i en virkelighet som glipper. De lever side om side, men befinner seg i hver sin mentale og åndelige overgang.

Historiene som fortelles utspiller seg altså over et par hete sommerdager på Vestlandet, og fellesnevneren er den merkelige og intense morgenstjernen som lyser opp himmelen, et astronomisk fenomen som ingen helt forstår. Hva er dette? Et tegn på en klimakrise? En religiøs eller kosmisk hendelse? Et varsel om at noe stort er i emning? Det merkelige er at stjernen følges av små og store forskyvninger i naturen og tilværelsen, som krabber i hopetall på uventede steder, endret dyreadferd og en økende følelse av grenseløshet. Det dukker også opp døde mennesker. Alt virker kjent, og er samtidig foruroligende fremmed.

Etter hvert som vi blir kjent med karakterene, skjønner vi at de alle befinner seg i ulike former for eksistensielle kriser. Det handler om liv og død, tro og tvil, psykisk sårbarhet, samliv, foreldreskap og ikke minst: hvordan vi forholder oss til det uforklarlige. Hvem er vi egentlig, når livets struktur rakner? Hva er virkelighet, og hvor går grensen mellom det vi kan forklare og det vi må tro eller frykte? Dette er spørsmål Knausgård aldri besvarer entydig, men som ligger som et understrøm i hele romanen.

Knausgård skriver som alltid glitrende – lavmælt, men ladet – og med en dyp innsikt i sinnets og tankenes irrganger. Noen av historiene har gjenkjennelige elementer fra hans eget liv. Som i skildringen av en mann hvis kone med jevne mellomrom må innlegges på psykiatrisk for å sove seg ut av psykosen, og i de nære og detaljerte beskrivelsene av farsrollen og det skjøre familielivet. Det er tydelig at forfatteren fortsatt henter næring fra egne erfaringer, samtidig som han løfter stoffet inn i en mer metafysisk og filosofisk sfære.

Romanens tone skifter mellom det hverdagslige og det urovekkende. Enkeltskjebnene er troverdige, men det er noe i kulissene som ikke stemmer – en følelse av at virkeligheten er i ferd med å gli ut av ledd. Flere lesere har trukket paralleller til apokalyptisk litteratur, men dette er ikke dommedagsskildring i klassisk forstand. Snarere er det en varsling, et varsko – og en åpning for å se på verden med andre øyne.

Det er utfordrende å «lese» en roman med et så rikholdig persongalleri som lydbok. Jeg hadde derfor stor hjelp underveis av å ha papirboka tilgjengelig. På den måten klarte jeg å skille de ulike stemmene fra hverandre, også når de dukket opp igjen i nye kapitler og andre kontekster.

Jeg anbefaler boka på det varmeste! Dette er Knausgård i storform; nysgjerrig, eksistensiell og uforutsigbar. «Morgenstjernen» åpner et nytt rom i forfatterskapet, og jeg gleder meg til å følge stien videre inn i mørket og lyset.

Utgitt: 2020
Forlag: Oktober forlag
Antall sider i papirutgaven: 664
Spilletid for lydbok: 21 t 6 m