Roy Jacobsen på sitt beste!
(Jeg skrev denne bokanmeldelsen på begynnelsen av 2024.)
«De uverdige» av Roy Jacobsen kom ut i 2022, og er den 27. boka denne svært produktive forfatteren har skrevet (hvis jeg skal stole på Wikipedia). Jeg har langt fra lest alle hans bøker, men jeg har fått med meg flere av de mest kjente – senest Barrøy-serien, som jeg har hatt stor glede av (med unntak av den aller siste boka).
Tematikken i «De uverdige» er noe helt for seg selv. I norsk krigslitteratur er det vanlig å løfte frem heltene – motstandsfolkene, sabotørene og de som med livet som innsats kjempet mot okkupasjonsmakten. Men Jacobsen vender blikket mot det motsatte: de som ikke var helter, de som levde i skyggen av krigen og kanskje måtte være mer kreative for å overleve.
Vi følger en gjeng østkantgutter som tar seg inn i forlatte herskapshus på vestkanten. Krigen har etterlatt seg tomme hus, folk er arrestert eller flyktet, og mulighetene er mange. De stjeler alt av verdi – mat, sølvtøy, sykler og kunst – og omsetter varene på svartebørsen. Det er en rå og usentimental historie om unge gutter som tilpasser seg omstendighetene, og som på sitt vis prøver å skaffe både penger og status i et fattig og urolig samfunn.
Boka skildrer ikke bare tyveriene og nattlige raid med en nesten filmatisk nerve, men også hvordan guttene formes av miljøet de vokser opp i. Vi aner konturene av en moral som er annerledes enn «de respektables». De er ikke nødvendigvis onde eller kyniske, men de handler ut fra en logikk som gir mening i deres verden. Jacobsen trekker på en sosialrealisme som minner om hans tidligere romaner, og vi kjenner igjen hans evne til å skape levende, troverdige karakterer.
Etter krigens slutt fortsetter problemene for guttene. Mens noen blir dømt i krigsoppgjøret, tar andre «indrejustisen» i egne hender. Hevn, smålighet og sosial fordømmelse preger gata, og vi ser hvordan en hel generasjon preges av krigens brutale virkelighet.
Hva gjør boka spesiell?
Det mest slående er hvordan Jacobsen makter å vise frem de som gjerne blir glemt i krigshistorien – de uverdige, de som ikke var helter, men som heller ikke var onde kollaboratører. Han skriver frem en verden av gråsoner, hvor mennesker forsøker å overleve og finne sin plass, selv om metodene kan være tvilsomme.
Tidskoloritten er mesterlig. Det er som å kjenne lukten av mørklagte gater, høre knirkingen i de tomme herskapshusene og kjenne adrenalinet som bruser i blodet når guttene gjør innbrudd. Språket er stramt, effektivt og likevel poetisk – akkurat slik vi kjenner Jacobsen på sitt beste.
Jeg valgte å høre boka som lydbok, og det ga en ekstra dimensjon til opplevelsen. Stemmen som formidler historien, forsterker følelsen av at vi sitter tett på guttene, midt i en tid da samfunnet rakner og det bare gjelder å holde hodet over vannet.
Min vurdering
«De uverdige» er ikke bare en spennende roman, men også et tidsbilde og en påminnelse om at historien ikke bare skrives av heltene. Den gir en ubehagelig, men nødvendig påminnelse om de mange som levde på skyggesiden av krigen – og som i ettertid ikke ble hyllet, men kanskje snarere forsøkt glemt. For meg fremstår dette som en av Roy Jacobsens sterkeste bøker. Åndeløst spennende, men også tankevekkende og med en dyp menneskelig innsikt.
Utgitt: 2022
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 283
