En reise inn i Sylvia Plaths kaos
(Jeg skrev denne bokanmeldelsen i 2024.)
Det var to grunner til at jeg for et drøyt år siden kjøpte «Eufori» av Elin Cullhed. Den viktigste var at Cullhed mottok den prestisjefylte Augustprisen i 2021 for beste skjønnlitterære bok – en utmerkelse som vanligvis lover høy litterær kvalitet. Den andre grunnen var at romanen tok for seg Sylvia Plath og hennes siste leveår, noe som umiddelbart vekket min interesse.
Boka ble likevel liggende ulest i bokhylla, inntil jeg tilfeldigvis kom over lydbokversjonen på Storytel. Og jeg skal være ærlig: Hadde jeg ikke hørt den som lydbok – og i tillegg skrudd opp tempoet på opplesningen til 1.25 – så hadde jeg neppe fullført.
«Eufori» er ikke en biografi, men et skjønnlitterært verk som forsøker å forestille seg hvordan Sylvia Plaths siste leveår kan ha fortonet seg. Fortellerstemmen er lagt i munnen på Plath selv, og leseren blir tatt med inn i hennes indre kaos – preget av kreativt raseri, morsrollepress, kroppslige begjær og en voksende desperasjon.
Det er et kjent faktum at ekteskapet mellom Sylvia Plath og Ted Hughes var turbulent. Cullhed går tett på nettopp dette forholdet – ja, svært tett. Hun skriver frem en kvinne som både lengter etter kunstnerisk frihet og lider under det intense samlivet med den karismatiske, men utro poeten. Seksualitet, sjalusi, morskap og psykisk sårbarhet blir utforsket i et språk som til tider er energisk og poetisk, men som også kan bli masete og nesten manisk i sin stil.
Problematisk grep?
Selv om forfatteren gjør det tydelig at dette ikke er en biografi, synes jeg det er problematisk at Cullhed så eksplisitt skriver seg inn i Plaths liv – og da særlig i de mest intime og private delene. Det er én ting å dikte rundt de store linjene i et kjent liv, noe annet å spekulere i detaljer om seksualitet, kropp, svik og fødselsdepresjoner – særlig når det skjer i en form som grenser til psykologisk fiksjon.
For meg ble dette mer forstyrrende enn interessant. Det litterære prosjektet kunne hatt kraft, men mangler noe avgjørende: innsikt i – eller respekt for – Plaths intellektuelle og litterære univers. The Bell Jar (Glassklokken) blir riktignok nevnt, men forfatterskapet hennes får lite plass, og dermed svekkes også troverdigheten i portrettet.
Min vurdering
«Eufori» ble ikke den leseopplevelsen jeg hadde håpet på. Selv med et interessant utgangspunkt – og med en prisvinnende forfatter ved roret – følte jeg aldri at teksten kom noe særlig videre. Den var rett og slett for smal, for spekulativ og for lite litterært givende for min del.
Jeg kjenner på at dette er en bok jeg godt kunne ha stått over. Særlig når jeg tenker på hvor mange virkelig gode bøker som finnes, og hvor få man faktisk rekker å lese i løpet av et levd liv.
Utgitt på norsk: 2022
Oversetter: Vibeke Saugstad
Forlag: Gyldendal
Antall sider i papirboka: 329
Lydbokas varighet: 7 t 52 m.
