Anmeldelse av «Det er personlig – om rasisme og ytringsfrihet» av Lisa Esohel Knudsen

(Jeg skrev denne bokanmeldelsen i 2024.)

Det er et par år siden Lisa Esohel Knudsen, rådgiver i Minotenk, debuterte med debattboka «Det er personlig«. Jeg har nå hørt lydbokutgaven og sitter igjen med mange tanker og spørsmål, men også med en tydeligere forståelse for hvordan rasismebegrepet oppleves og praktiseres av dem som står midt i det.

Jeg gikk til boka med et åpent sinn og en nysgjerrighet knyttet til hvordan Knudsen definerer og drøfter rasisme i norsk kontekst. Hun byr på flere selvopplevde eksempler. Det handler om små og store episoder som for henne har vært betydningsfulle, og som til sammen peker på et strukturelt og sosialt mønster: rasisme finnes også i Norge. Ikke nødvendigvis i form av høylytte hatefulle utbrudd eller vold, men som hverdagens «rasialisering» – fleip, spøker, generaliseringer, ubevisste fordommer og blikk.

Rasisme – også når den ikke er ondsinnet
Knudsen gjør et viktig poeng ut av at rasisme ikke alltid kommer fra de som ønsker å såre. Mange krenkelser skjer i det stille, gjennom replikker og reaksjoner som kanskje ikke engang oppfattes som problematiske av avsenderen. Og det er nettopp her boka åpner opp for refleksjon: Hvis intensjonen ikke er å såre, men noen likevel blir såret – hvordan møter vi det? Med forsvar, eller med nysgjerrighet og et forsøk på å forstå?

Hun argumenterer for at vi må ta på alvor de erfaringene mennesker med minoritetsbakgrunn forteller om, fremfor å avfeie dem som lettkrenkede eller overfølsomme. Hun viser til hvordan slike karakteristikker – gjerne rettet mot woke-bevegelsen – blir en avsporing fra det egentlige temaet: nemlig hvordan makt, språk og utestengning faktisk virker.

Ytringsfrihet og gråsonene
Et viktig og kanskje noe krevende poeng i boka er Knudsens dobbelte holdning til ytringsfriheten. På den ene siden er hun tydelig på at grupper som Sian – som sprer hat og fordommer – ikke bør få ukritisk plass i offentligheten. På den andre siden er hun opptatt av at ikke alt som oppleves som krenkende, nødvendigvis er ondsinnet, og at det derfor må være rom for å snuble – og bli tilgitt.

Hun advarer mot den totale kanselleringen av personer som har sagt noe klønete eller uheldig, uten ond hensikt. Det må være rom for å lære – og vokse. Ytringsfriheten er et grunnprinsipp, men det betyr ikke at alle ytringer er verdinøytrale. Det handler om å balansere hensynet til frihet med hensynet til anstendighet og respekt.

En bok som utfordrer tankemønstre
For meg var dette en tankevekkende bok – både på grunn av de tydelige analysene og fordi den ga meg innblikk i en virkelighet som for mange er usynlig. Noe som virkelig overrasket meg, var at det fortsatt finnes forestillinger om sammenheng mellom hudfarge og intelligens. Det er ganske ubegripelig, særlig når man – som jeg – ser hvor mange høyt utdannede, arbeidsomme og ambisiøse mennesker med minoritetsbakgrunn som i dag bidrar til samfunnet på alle nivåer.

Det fikk meg til å tenke på parallellen til kvinnebevegelsen – hvordan kvinner i generasjoner har måttet jobbe dobbelt så hardt som menn for å oppnå det samme. Kanskje gjelder det samme for mange med minoritetsbakgrunn i dag? Knudsen etterlyser et større engasjement fra majoriteten – det holder ikke å ikke være rasist. Vi må aktivt bidra til å bygge et mer inkluderende samfunn.

Min vurdering
Selv om jeg ikke nødvendigvis deler alle konklusjonene Knudsen trekker, opplever jeg boka som viktig og nødvendig. Den utfordrer, uten å moralisere. Den er personlig, men samtidig analytisk. Og fremfor alt: den stiller krav til leseren.

«Det er personlig» er en bok som får deg til å gå noen ekstra runder med deg selv: Hvordan reagerer jeg når jeg hører om rasisme? Er jeg villig til å lytte, selv når det er ubehagelig? Og hvordan bruker jeg min ytringsfrihet?

Anbefales varmt – som en vekker, en påminnelse og et bidrag til en mer åpen og reflektert samfunnssamtale.

Utgitt: 2022
Forlag: Cappelen Damm
Lydbokas varighet: 5 t 1 m