En novellesamling om menn som ikke fikk det til
(Jeg skrev denne bokanmeldelsen i 2024.)
«Arbeidsnever» var en kraftfull debut da den kom ut i 2016, og Jan Kristoffer Dale ble raskt et navn å merke seg. For boka mottok han både Tarjei Vesaas’ debutantpris og Sørlandets litteraturpris, og det med god grunn. Det er en konsentrert og ærlig samling noveller som går rett i kjernen på noe mange knapt tør snakke om: mannlig utenforskap og sosial skam. Det er samtidig bemerkelsesverdig at han ikke har utgitt noe nytt etter denne debuten, noe som gir boka en slags ekstra tyngde – som om forfatteren satte alt han hadde i denne ene utgivelsen.
Samtlige noveller er lagt til Froland på Sørlandet, et område forfatteren selv kjenner godt. Dette gir fortellingene en solid forankring i et geografisk og sosialt landskap der mange strever med å finne sin plass. Vi møter unge og middelaldrende menn som alle på et eller annet vis har feilet eller som opplever at de har det. Noen sliter med sosial angst, depresjon eller overvekt, andre med relasjoner, selvfølelse og mangel på retning. De har kanskje blitt boende hjemme for lenge, aldri tatt utdanning, går fra midlertidig jobb til midlertidig jobb, og møter kvinner med en blanding av beundring, bitterhet og avmakt. De fleste av dem har verken tro på egne evner eller fremtidsutsikter.
Dale tegner disse portrettene med stor innsikt, men også med en sår varme. Det er ingen overdreven dramatikk i novellene, snarere stillferdige, hverdagslige situasjoner som vokser seg store nettopp fordi de bærer på så mye usagt. Det er menn som har mistet taket, som lever i skyggen av egne forventninger, og i skyggen av et samfunn som ikke lenger har bruk for arbeidsnever, bare hoder fulle av ideer og planer. Når musklene og arbeidserfaringen ikke lenger gir status, hva står man da igjen med?
En gjennomgående tematikk i boka er klasse. De mannlige hovedpersonene er vokst opp i et miljø der mannlige dyder handler om styrke, stillhet, arbeid og kontroll. Når de ikke mestrer disse idealene – eller når idealene selv blir meningsløse – faller de mellom. Det gir opphav til raseri og forakt for det som oppleves som fremmed og bedrevitende. Her møter vi den brutte samtalen mellom bygda og byen, mellom de som «får til ting» og de som aldri kom i gang.
Forfatteren er særlig god på dialog og sosiale nyanser. Måten folk snakker på – og hva de ikke sier – bærer mye av stemningen. Dialogene er skrevet på frolandsdialekt, og det gir et sterkt inntrykk å lytte til lydbokutgaven, som jeg valgte. Dialekten gjør karakterene mer levende og autentiske, og tilfører en melankolsk realisme. Man kjenner på avstanden mellom dem og resten av verden.
Innholdet i «Arbeidsnever» fikk meg til å tenke på en debatt som har pågått de siste årene – om menn som faller utenfor i kjærlighetslivet, utdanningssystemet og samfunnet generelt. Dette er fortellinger fra den virkeligheten. Her møter vi dem som ikke når opp, som verken har språket, evnene eller nettverket til å komme seg videre. Ikke fordi de er dårlige mennesker, men fordi de har trukket det korteste strået i en konkurranse de ikke en gang forsto at de deltok i.
Og nettopp derfor gjør boka inntrykk. Den peker på en sosial nød som ofte forblir usynlig, og den gir stemme til de som sjelden blir hørt. Det finnes lite håp i novellene, men desto større innsikt. Det er mørkt og dystert. Men også viktig.
«Arbeidsnever» er en novellesamling som virkelig fortjener oppmerksomhet. Den er skrevet med stor presisjon og empati – uten å romantisere eller forenkle. Den anbefales varmt, særlig til dem som ønsker å forstå mer av de sosiale skillelinjene i dagens Norge.
Utgitt: 2018
Forlag: Lydbokforlaget
Lydbokas varighet: 2 t 27 min.
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
