En personlig og politisk fortelling om sykdom, utenforskap og kjærlighet
(Jeg skrev denne bokanmeldelsen i 2024.)
Etter å ha lest «Pabbi«, Mímir Kristjánssons bok om farens liv og drukkenskap, var det naturlig for meg å gå videre til boka om moren hans – «Mamma er trygda«. Jeg valgte lydbokutgaven denne gangen også, og selv om innleseren gjør en god jobb, hadde jeg nok ønsket meg en vestlending – eller enda bedre: en oppleser med stavangersk tonefall. Det ville ha kledd stoffet og fortellerstemmen til Mímir enda bedre.
Der «Pabbi» var fylt av rus og ødeleggende fest, handler «Mamma er trygda» om sykdom, sosialt fall og kamp mot et system som ofte virker mer opptatt av å mistenkeliggjøre enn å hjelpe. Mímirs mor fikk kreft da han var rundt ti år gammel. Sykdommen forandret henne, både fysisk og psykisk. Hun hadde sterke smerter, ble humørsyk og kunne være urimelig. Likevel levde hun for sønnen sin, og han elsket henne, på godt og vondt.
Foreldrene gikk fra hverandre, og etter hvert var det bare de to, mor og sønn. De ble et slags tospann, der hun stadig var sykere, og han stadig mer ansvarlig. En helt vanlig gutt med skole, venner og pubertet, men samtidig med en syk mor hjemme som han ikke kunne svikte. Den doble rollen han beskriver – som sønn og på et vis også omsorgsperson – er sterkt skildret og lett å kjenne på, selv om ikke alle har levd under like krevende forhold.
Men boka er mer enn en personlig fortelling. Den er også en politisk brannfakkel. Mímir tar et kraftig oppgjør med NAV og med de nedlatende holdningene mange har til folk som mottar trygd. Han reflekterer over begrepet «naving» og stiller det betimelige spørsmålet: Hvor kommer denne mistenkeliggjøringen av mennesker som ikke orker å stå i jobb fra? Hvorfor er det lettere å se på trygdede som late, enn som syke?
Et av de sterkeste øyeblikkene i boka er når han trekker frem historien om en jente som overlevde Utøya, men ble skutt tre ganger og utviklet alvorlig PTSD. Likevel ble ikke diagnosen hennes godtatt. Hun ble skjøvet fra ytelse til ytelse, og da hun til slutt måtte over på sosialhjelp, krevde NAV at hun solgte leiligheten hun hadde kjøpt for voldsoffererstatningen. Det gjør fysisk vondt å lese.
Og det er kanskje her boka treffer aller hardest: i skjæringspunktet mellom det nære og det strukturelle. Mímir beskriver sin mor som både sterk og sårbar. Hun var dypt preget av sykdommen, men også av den systematiske motgangen hun møtte. Hun ville jobbe, bidra, være noe mer enn bare en diagnose, men kroppen og systemet ville det annerledes. Gjennom hennes historie reiser han et viktig spørsmål: Hva slags samfunn er det vi egentlig har skapt, når de svakeste må bruke så mye krefter på å bevise sin svakhet?
Samtidig er det også en kjærlighetserklæring – til en mor som gjorde sitt beste, under vanskelige kår. Mímir er nådeløst ærlig, men også rørende lojal. Han legger ikke skjul på det vonde, men han lar heller aldri leseren glemme hvem denne kvinnen var for ham: tryggheten, hjemme, familien. Og hun var hans eneste nære pårørende. Som enebarn var det ingen andre som kunne ta ansvaret. Det var han og hun. Det var alt.
«Pabbi» og «Mamma er trygda» utgjør på mange måter et par. De viser to forskjellige sider av samme virkelighet. To ulike typer utenforskap, men med en fellesnevner i følelsen av å ikke være god nok for samfunnet. Begge bøkene balanserer det personlige og det politiske med imponerende presisjon. Og begge gir leseren en dypere forståelse for hvordan liv kan falle utenfor, uten at menneskene bak nødvendigvis er verken svake eller skyldige.
«Mamma er trygda» er en bok som åpner øynene, rører hjertet og vekker raseriet. Den burde være obligatorisk lesning for politikere, saksbehandlere – og alle som tror de vet hvordan det er å være syk og trygdet i Norge.
Sterkt anbefalt!
Utgitt: 2019
Forlag: Kagge forlag
Lydbokas varighet: 4 t 14 min.
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
