Anmeldelse av «Flammen og mørket» av Roskva Koritzinsky (2015)

Et mørkt, stillferdig portrett som ikke tente noen gnist hos meg

(Jeg skrev denne bokanmeldelsen i 2024.)

Roskva Koritzinsky debuterte med novellesamlingen «Her inne et sted» i 2013, bare 24 år gammel. For den mottok hun Aschehougs debutantpris. To år senere kom romanen «Flammen og mørket«, som jeg nettopp har lyttet til som lydbok. Siden har Koritzinsky utgitt ytterligere to novellesamlinger, og etablert seg som en forfatter med både særpreg og litterær autoritet.

«Flammen og mørket» åpner lovende. Vi møter en kvinnelig filmkritiker som reiser ut til en øy, et lite og isolert sted, der filmskaperen Hedda Veier noen år tidligere tok sitt eget liv. Fortelleren har tidligere skrevet en bok om Hedda, og forsøker nå å komme nærmere henne – forstå henne, kanskje forstå seg selv gjennom henne – ved å oppsøke det stedet der alt tok slutt. Dette er et typisk grep i ettertenksom og litterær romantradisjon: ytre reise som speiler en indre prosess.

Romanen beveger seg i et lavmælt, melankolsk landskap. Det er mye tomhet, stillhet og indre refleksjon. Øya – dette avgrensede rommet – fungerer som en metafor for sorg, isolasjon og kanskje også for det utilgjengelige. Fortelleren forsøker å leve seg inn i Heddas liv, kanskje forstå selvmordet, kanskje forstå seg selv. Spørsmålet om hvorvidt man egentlig kan forstå et annet menneskes mørke, ligger som en tung sky over hele fortellingen.

Det er mange lag her. Teksten er utvilsomt velskrevet, og jeg ser at andre anmeldere er fulle av lovord. Flere omtaler romanen som «en litterær fornøyelse fra start til slutt», og roser Koritzinskys «fantastisk presise og morsomme setninger». Likevel må jeg være ærlig: denne boka traff meg ikke.

Kanskje lyttet jeg til den i feil modus. Kanskje var det ikke riktig bok for akkurat denne høstdagen med sol og varme. For alt i denne romanen beveger seg i skygger og skumring. Kanskje ble det rett og slett for innadvendt, for distansert. For det er noe med fortellerstemmen som holder meg på armlengdes avstand. Jeg kommer ikke inn under huden, verken på fortelleren eller på Hedda. Jeg blir stående på utsiden – og kjeder meg. Og det skjer faktisk ikke ofte.

Det betyr ikke at romanen ikke har kvaliteter. Det er antydningens kunst i fullt flor. Tvetydige scener. Fragmenterte minner. En følelse av at det hele tiden lurer noe under overflaten, men at det ikke vil, eller kanskje ikke kan, komme helt frem. For dem som elsker det litterært lavmælte og suggererende, kan dette være en bok å dykke ned i, gjerne flere ganger. For meg ble det ikke noe dykk. Mer en forsiktig vassing i strandkanten, uten at jeg noen gang tok steget ut i dypet.

Det er en egen tristhet i det å ikke bli grepet av en bok man ønsker å like. Når man ser konturene av et litterært prosjekt, og skjønner at her er det gjort med omtanke og kløkt – men likevel ikke blir beveget. Det var rett og slett ikke nok glør igjen i «Flammen og mørket» til at det begynte å brenne hos meg.

I rettferdighetens navn: jeg kunne sikkert lyttet til boka én gang til, i et annet stemningsleie, og fått en helt annen opplevelse. Det er tross alt ofte slik med litteratur av det mer suggererende slaget. Men for denne gang ble det altså med en høflig, men distansert, registrering. Ingen flamme. Mest mørke.

Utgitt: 2015
Forlag: Aschehoug
Papirutgaven: 167 sider
Lydbokas varighet: 3 t 14 min.