Anmeldelse av «Kvit, norsk mann» av Brynjulf Jung Tjønn

Sterke dikt om tilhørighet, utenforskap og det usynlige språket i velmente blikk

(Jeg skrev denne bokanmeldelsen i 2024.)

Brynjulf Jung Tjønn debuterte som forfatter i 2002, bare 22 år gammel. Siden har han skrevet en rekke bøker innen både roman-, barne-, novelle- og lyrikksjangeren. Ifølge Wikipedia teller forfatterskapet nå 15 utgivelser. Da «Kvit, norsk mann» kom ut i 2022, vakte diktsamlingen raskt oppsikt, ikke bare for sitt innhold, men også for sin form og presisjon. Boka er nå dramatisert og satt opp som teater. Selv valgte jeg å høre den som lydbok, og det ble en sterk og følelsesladet opplevelse.

Tjønn ble adoptert fra Korea da han var to år gammel, og havnet på en gård på Vestlandet, som odelsgutt. Det burde vært en lykkelig skjebne, kunne man tenke. Men allerede tidlig ble det klart at kroppen hans ikke tålte det livet han ble plassert i: han reagerte allergisk på gress, pelsdyr og melk. Alt det som en oppvoksende bonde sønn helst burde tåle. Det er noe uhyre poetisk – og dypt eksistensielt – i dette: å være gitt en rolle man fysisk ikke er i stand til å fylle.

Og det stopper ikke der. For det som rammer hardest, er ikke sykdommene, men blikkene. Kommentarene. Spørsmålene. Alt det som aldri sies i fullt alvor, men som likevel griper tak i kroppen og setter seg der. Du snakker så godt norsk! Har du vært i Korea? Hva heter du egentlig? Er du broren til han der andre asiatiske gutten på skolen? Og viktigst av alt: Du burde være takknemlig.

For Tjønn skriver ikke eksplisitt anklagende dikt. De er ikke skingrende eller bitre. Det er nettopp dette som gjør dem så kraftfulle. De er lavmælte og kortfattede, og nettopp derfor desto mer meningsmettede. De gir luft mellom linjene, og overlater til leseren å kjenne ubehaget i magen. Ikke ett enkelt spørsmål er urimelig. Ikke én setning nødvendigvis ondsinnet. Men summen av alle disse velmente reaksjonene er tung å bære. Det er her den emosjonelle tyngden ligger: i det massive og akkumulerte, i det som kanskje aldri var vondt ment, men som ble det.

Likevel: ett dikt skiller seg ut. Der kjenner vi på en mer direkte smerte. Etter å ha uttalt seg i et intervju om savnet etter røttene sine – og hvor vanskelig det kunne være å være adoptert, fikk han en melding fra en slektning som mente han burde være mer takknemlig. For hadde han ikke blitt adoptert, ville han kanskje vært tigger i gatene i Korea. Et utsagn som sier mer om avsenderen enn om dikterens virkelighet. Og som rammer knallhardt.

«Kvit, norsk mann» burde leses av alle. Ikke bare ungdom, men kanskje særlig av dem som aldri har kjent på følelsen av å ikke høre til. Av dem som aldri har blitt stilt spørsmål om egentlig opprinnelse, selv om de er født og oppvokst i Norge. Av dem som aldri har blitt takket for at de snakker så godt norsk.

Boka er ikke bare viktig som litterært verk, selv om den er uomtvistelig godt skrevet, men som samfunnskommentar og som brobygger. Diktene åpner øynene. De skaper rom for refleksjon. Og de utfordrer oss til å tenke over hvordan også vi, kanskje med de beste intensjoner, bidrar til utenforskap.

Jeg håper denne diktsamlingen finner veien inn i norskundervisningen i ungdomsskolen. Det er så mye å hente her, både litterært og menneskelig. For det handler ikke bare om Tjønns historie. Det handler om vårt fellesskap. Hvem vi ser som «oss». Og hvordan vi møter dem vi kanskje ikke forstår helt – men som likevel er like norske som deg og meg.

Utgitt: 2022
Forlag: Cappelen Damm
Lydbokas varighet: 48 min.
Papirutgaven: 92 sider