En stillferdig og rystende roman om barndommens traumer
Tidligere har jeg lest Alex Schulmans bøker «Brenn alle mine brev» og «Glem meg«. Denne gangen kom turen til «Overleverne«, som kom ut på norsk i 2021. Schulmans bøker har ofte et selvbiografisk preg, og det har også «Overleverne«, selv om den er skrevet som en roman. Gjenkjennelsen fra de tidligere bøkene gjør likevel at man aldri er i tvil. Stoffet er nemlig så nært, eksistensielt og personlig.
Tre brødre – Nils, Benjamin og Pierre – vender tilbake til familiens sommersted, torpet, ved innsjøen som barndommens gjenferd hviler tungt over. De har med seg morens aske, som hun har ønsket skal spres nettopp her. Men fra første stund er samværet anspent. Brødrene er fremmede for hverandre. Dette skyldes ikke bare at de bor langt fra hverandre, men vel så mye at det er en dyp og uforløst fortid som de alle bærer med seg. En voldsom krangel mellom to av brødrene ender med at den tredje tilkaller politiet. Hva er det egentlig som ligger bak?
Det er Benjamins stemme vi følger, den mellomste broren, og gjennom ham får vi dypere innblikk i familiens fortid. Foreldrene var alkoholikere, men utad fremsto de som dannet, ressurssterke og vellykkede. Innenfor husets fire vegger rådde imidlertid kaos, redsel og emosjonell forsømmelse. Moren var humørsyk og uforutsigbar, faren passiv og fraværende. Barna levde i konstant beredskap. En tilsynelatende uskyldig hendelse – et feil ordvalg, et feil ansiktsuttrykk – kunne utløse raseri eller kulde. Benjamin utviklet derfor en overfølsomhet for andres stemninger. En evne som ble livsnødvendig, men som i voksen alder blir en byrde …
Gjennom romanens tilbakeblikk ser vi hvordan barndommens opplevelser har preget brødrene på ulikt vis. De husker ikke de samme tingene. Det som én opplevde som livstruende og avgjørende, husker en annen knapt. Det er en sterk påminnelse om hvor forskjellig mennesker kan tolke og internalisere traumer – også når de står i det samme rommet. Benjamin føler på en dyp ensomhet, ikke bare fra oppveksten, men også i møte med brødrene som ikke ser eller forstår hans smerte. Og midt i dette ulmer spørsmålet: Hvem er egentlig «overleverne»? Er det de som har klart seg best utad, eller de som i det stille bærer på arrene?
Schulman skriver med stor psykologisk innsikt og språklig nøkternhet. Han tyr aldri til klisjeer eller overdrevne følelsesutbrudd. Det er kanskje det som gjør teksten så sterk – den lavmælte tonen, den kontrollerte fortellerstemmen, den dirrende stillheten mellom linjene. I stedet for å fremkalle tårer på kommando, lar Schulman oss oppleve hvordan sorgen, skylden og lengselen trenger seg inn – sakte, men nådeløst.
«Overleverne» er ikke en bok som gir alle svar. Den peker snarere på kompleksiteten i det å vokse opp i en dysfunksjonell familie – og i forsøket på å komme tilbake, fysisk og mentalt, til barndommens landskap. Romanen kretser rundt eksistensielle spørsmål om tilhørighet, minner, ansvar og forsoning. Kan man forsone seg med en fortid man ikke forstår? Og er det mulig å forsone seg med hverandre når man aldri ble møtt på det man trengte som barn?
Jeg har sett at boka har fått litt vekslende mottakelse, kanskje fordi noen savner mer ytre handling eller dramatisk kurve. Men for meg traff den godt. Jeg liker så godt fortellerstemmen til Alex Schulman. Han pakker ikke inn smerten, men han velter seg heller ikke i den. Og nettopp det gjør «Overleverne» til en sterk og troverdig leseopplevelse. Det er en roman som blir værende i en, også etter at siste side er lest.
Jeg ser allerede frem til «Malma stasjon«, som kom ut på norsk i 2023 – og håper den viderefører Schulmans særegne evne til å skrive fram det vonde og vakre i nære relasjoner.
Utgitt: 2021
Oversetter: Andreas Eilert Østby
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 246
