Med kameraet inn i det mest sårbare og private
NRKs Brennpunkt-redaksjon har igjen levert en rystende og viktig dokumentarserie – denne gangen med tittelen «Psyk«. Serien følger et kriseteam og politiet i samarbeid, der de rykker ut til mennesker med alvorlige psykiske lidelser som bor hjemme. Kameraet er med på innsiden – i nedslitte leiligheter, på små soverom og i forfalne hus – og lar oss som seere møte mennesker vi vanligvis bare hører om i statistikker eller avisspalter.
Vi blir kjent med flere personer gjennom episodene:
En kvinne som mangler fullstendig boevne og som bokstavelig talt ødelegger det husværet hun er tildelt. Det er riktignok «gjestene» hennes som har stått for den verste vandalismen, men det er tross alt hun som har invitert dem … En annen sitter dag ut og dag inn og spiller sjakk på nettet, mens tomme pizzaesker og energidrikker hoper seg opp rundt ham. En kvinne lar seg forføre av en svindler på nettet som utgir seg for å elske henne – og selv om hun innerst inne vet at hun blir lurt, klarer hun ikke å bryte båndet. En mann veksler mellom psykose og stabilitet som følge av bipolar lidelse. I fellesskap tegner disse historiene et bilde av mennesker i alvorlig psykisk krise – og av et hjelpeapparat som ofte famler i mørket etter hva som faktisk nytter.
Serien er både sterk og sår. Den gir et sjeldent innblikk i hverdagen til psykisk syke – og i forsøket på å gi hjelp som både er tilstedeværende og respektfull. Vi ser ansatte som genuint bryr seg, som forsøker å finne innganger, løsninger, relasjoner. Samtidig vitner serien om et system med store mangler: boligmangel, manglende behandlingskapasitet, uklare ansvarsforhold og altfor mange hull der folk faller gjennom. Flere av de som følges, lever i en form for stillestående kaos, der livet liksom aldri kommer videre. Og så er det heldigvis et par lyspunkter i serien. Som han som har fått seg en nydelig leilighet, og nyter dette til fulle.
Men serien etterlater også en uro. For selv om det er viktig å vise virkeligheten slik den er – og selv om det trolig er innhentet samtykke fra alle som filmes – er det umulig å ikke stille spørsmål ved hvorvidt alle i denne serien forstår hva de har sagt ja til. Når man befinner seg i psykose, når man er sterkt preget av ensomhet, rus, depresjon eller manglende innsikt i egen situasjon – er man da i stand til å gi et informert samtykke til å eksponere sin historie for hele Norge?
Trenger vi slike serier? Ja. Men vi må også spørre: på hvilken måte? Og til hvilken pris stiller disse menneskene opp?
«Psyk» er vond å se på – og nettopp derfor viktig. Den gir ansikt til en pasientgruppe som ofte omtales som «de vanskeligste», men som i realiteten ofte er de mest sårbare. Samtidig utfordrer serien oss moralsk: Er det riktig å vise frem mennesker i dyp krise, også når intensjonen er god og budskapet viktig? Vi blir riktignok vitne til at kamera-temaet sier: «Nå er han/hun for syk til å bli filmet.» Så vi skjønner jo at det er gjort noen etiske vurderinger underveis.
Jeg sitter igjen med en blanding av takknemlighet og uro. Takknemlighet for at noen løfter frem dem som vanligvis ikke får en stemme. Uro over om det har skjedd på en måte som ivaretar verdighet og beskyttelse, og som ikke får negative konsekvenser for dem det gjelder i fremtiden.
Dette er ikke en serie man glemmer med det første. Det bør man heller ikke. Men kanskje bør vi også snakke mer om etikken i dokumentarjournalistikken, særlig når det gjelder de aller mest sårbare blant oss.
