Historien om en massemorder
Da Lionel Shrivers roman «We Need to Talk About Kevin» kom ut i 2003 på norsk med tittelen «Vi må snakke om Kevin», gjorde den et meget sterkt inntrykk på meg. Romanen vakte stor oppsikt også internasjonalt, og i 2005 mottok Shriver den prestisjetunge Orange Prize for Fiction. Kritikerne roste henne for å ta opp et av vår tids mest ubehagelige og brennaktuelle spørsmål: Hvordan kan et barn vokse opp til å begå de mest groteske handlinger, og hvilket ansvar bærer foreldrene? Samtidig skapte boka heftig debatt: var dette en historie om ondskap som ligger i genene, eller et nådeløst oppgjør med unnfallende foreldre?
Romanen er skrevet som en brevroman, der moren, Eva Khatchadourian, forteller historien om sønnen Kevin til sin fraværende ektemann. På denne måten får vi kun hennes perspektiv. Dette er et grep som gjør teksten intenst personlig, men også urovekkende ensidig.
Filmen, som kom i 2011, er regissert av Lynne Ramsay, som skal være kjent for sitt kompromissløse filmspråk og evne til å skildre vanskelige menneskelige relasjoner. Selv har jeg ikke sett noen av hennes filmer før denne. I hovedrollene finner vi Tilda Swinton som moren Eva, John C. Reilly som faren Franklin, og Ezra Miller som Kevin etter at han har blitt tenåring. Jeg har sett filmen på HBO.
Filmen følger Evas tilbakeblikk på sønnens oppvekst. Allerede som baby skiller Kevin seg ut. Han gråter uten trøst, viser liten eller ingen empati, og møter morens forsøk på nærhet med avvisning og kulde. Samtidig er han sjarmerende og kjærlig overfor faren, noe som gjør at Franklin aldri tror på Evas beskrivelser av problemene rundt sønnen. Hun blir stående alene med sin uro og frykt, og begynner å tvile på seg selv og sine egne tolkninger av sønnens adferd.
Kevin utvikler seg til å bli en svært manipulerende gutt, nesten før han er ute av bleiene. Han splitter foreldrene fra hverandre, spiller på deres svakheter og oppnår kontroll. Når familien får en liten datter, utvides også kontrasten: den milde og kjærlige jenta som Kevin misliker intenst. Hans fascinasjon for pil og bue, oppmuntret av faren, blir til slutt avgjørende. Det er det samme våpenet han bruker under skolemassakren. Før det har han tatt livet av både faren og søsteren.
Historien stopper ikke ved tragedien. Filmen viser også hvordan Eva, moren, blir stigmatisert og hetset etterpå av samfunnet rundt henne, som betrakter henne som medskyldig i sønnens handlinger.
«We Need to Talk About Kevin» er en sterk filmopplevelse, men også en krevende en. Lynne Ramsay velger en fragmentert fortellerstil, der handlingen stadig hopper frem og tilbake i tid. Dette kan oppleves forvirrende, og til tider svekker det den narrative flyten. Samtidig understreker det hvordan Evas minner fungerer; selektive, subjektive, og mer preget av følelser enn objektiv sannhet.
Historien blir dermed svært ensidig. Vi ser alt fra morens perspektiv. Vi får ikke innblikk i Kevins indre, eller farens tanker, utover det Eva ser og forteller. Dermed stilles vi igjen overfor det sentrale spørsmålet: Var Kevin født uelskbar, eller ble han det fordi han aldri ble elsket på riktig måte?
Tilda Swinton gjør en mesterlig rolletolkning. Hennes ansikt bærer hele filmen, et ansikt preget av utmattelse, sorg og ubesvart skyld. Ezra Miller er skremmende overbevisende som tenårings-Kevin, og samspillet mellom Swinton og Miller er det som løfter filmen. John C. Reilly gjør en solid jobb som den blinde og naive faren, men karakteren hans fremstår mer som en kontrastfigur enn som en dypt utforsket person.
«We Need to Talk About Kevin» er en vond, intens og ubehagelig filmopplevelse, akkurat slik romanen var det. Den reiser flere spørsmål enn den besvarer, og etterlater seeren med en følelse av uro. Når Eva til slutt besøker sønnen i fengselet og spør: «Hvorfor gjorde du dette, Kevin?» – blir stillheten det eneste svaret vi får.
Innspilt: 2011
Nasjonalitet: USA/Storbritannia
Sjanger: drama
Skuespillere: Tilda Swinton, John C. Reilly, Ezra Miller
Spilletid: 112 min.
