Blålys i Belfast – tett på mennesker, tett på valg
Det er sjelden jeg sitter igjen med en så klar følelse av at dette er blant de beste politiseriene jeg har sett. Men det gjør jeg med «Blue Lights«. Jeg har gledet meg til sesong 3, og den leverer. Seks episoder, forankret i Belfast, der både historien (om The Troubles) og nåtiden ligger tett på. Serien er skapt av Declan Lawn og Adam Patterson, og produsert av Two Cities Television for BBC.
Åpningsscenen setter tonen. En bil ligger på taket. En ung mann er døende. Det er Aisling som er først på stedet, og hun blir hos ham til det er over. Det hele er stillferdig, men sterkt. Og det stopper ikke der. Når hun senere skal gi avdødes foreldre beskjed om dødsfallet, må hun og de andre inn i et område der politiet vet at de ikke er velkomne. Det hele kunne også gått riktig galt, men de reddes av faren til avdøde. «Not now!» lyder beskjeden han gir folkene i en svær van som sperrer utkjørselen deres.
Ganske tidlig merker vi hvordan hverdagen for disse politifolkene er preget av en uro som nesten har blitt normalisert. De tar en rutinemessig titt under bilene sine før de setter seg inn. For å se etter bomber. De lever med skjulte adresser. Ikke fordi det er ønskelig, men fordi det er nødvendig. Det sier noe om hva slags virkelighet dette er. Selv om The Troubles er forbi, er Belfast fremdeles en delt by mellom de som ønsker selvstendighet og de som ønsker at landet fremdeles skal være en del av Storbritannia.
Gjennom sesong 3 følger vi flere spor som griper inn i hverandre.
Grace trekkes inn i en sak som går tett på hennes egen fortid som miljøarbeider. En ung jente hun en gang forsøkte å hjelpe, befinner seg nå i en situasjon som er langt mer alvorlig. Det gjør noe med hvordan Grace møter henne, og med hvordan hun møter seg selv.
Samtidig strammes grepet rundt et kriminelt nettverk. Narkotikavirksomhet, utnyttelse av mindreårige jenter, informanter og interne oppgjør. Serien er god på å vise hvordan dette faktisk fungerer. Hvordan lojalitet bygges, brytes og forhandles. Og hvor raskt ting kan eskalere når balansen forskyves.
Politiets arbeid skildres uten forenklinger. Det handler om etterretning, om å bygge relasjoner, om å lese situasjoner. Og ikke minst om intuisjon. I flere av oppdragene – særlig ved meldinger om mulig vold i nære relasjoner – er det lite konkret å holde seg til. Ingen synlige bevis. Ingen som vil forklare seg. Likevel må de vurdere: er det noe her? Skal vi gå videre? Mantraet som går igjen – et skarpt blikk redder liv – får en helt konkret betydning.
Vi ser også hvordan de kastes inn i situasjoner der de ikke vet hva som venter dem. Opptøyer som bygger seg opp. Aggresjon som brer seg i en folkemengde. Rusede mennesker ute av kontroll, der det ikke finnes noen tydelig vei inn. Det er i disse situasjonene serien virkelig strammer grepet. Ikke gjennom spektakulære effekter, men gjennom usikkerheten.
Et annet spor som utvikles er Stevies rolle. Han blir forfremmet til skiftleder, og det er ikke noe han umiddelbart finner seg til rette i. Ansvaret tynger på en annen måte enn han er vant til. Relasjonen til kollegene endres. Det tar tid før han finner fotfeste, og serien lar oss være i den prosessen.
Noe av det jeg setter pris på her, er hvordan ledelsen faktisk fremstilles. I mange serier er ledelsen enten fraværende eller en del av problemet. Her fungerer den. Ikke perfekt, men som et nødvendig og til tider støttende ledd. Det gir en annen balanse i fortellingen og det gjør konfliktene mer interessante, fordi de ikke kan forklares med svikt på toppen.
Parallelt følger vi livene til politikonstablene utenfor jobb. Hvordan arbeid og privatliv glir over i hverandre. Hvordan det de opplever, ikke lar seg legge igjen når vakten er over. Flere har funnet ektefellene sine på jobben, og dette er både en styrke og en utfordring. De forstår hva den andre står oppe i. Samtidig er det ikke så enkelt å leve helt normale liv.
Jeg ser for øvrig at jeg har skrevet om sesong 1 på bloggen, men ikke om sesong 2, selv om jeg har sett alt.
Sesong 3 av «Blue Lights» er trygg i formen, men aldri forutsigbar i innholdet. Den lar oss komme tett på mennesker som står i krevende valg, og den insisterer på å vise kompleksiteten i det de gjør.
Det er ikke en serie som gir enkle svar. Den gir noe mer krevende og mer interessant. Noe av det mest eminente med serien er hvordan dilemmaer og konflikter fremstilles på en måte som virkelig får oss til å se begge sider. Jeg merker også at jeg blir glad i disse menneskene vi følger, nettopp fordi vi får være så tett på dem over tid. Det gjør at jeg allerede nå ser frem til sesong 4.
- Tittel: Blue Lights – sesong 3
- Hvor: Strømmes på NRK
- Antall episoder: 6
- Land: Storbritannia (Nord-Irland)
- Skapere: Declan Lawn og Adam Patterson
- Produksjon: Two Cities Television / BBC
- Sjanger: Politidrama
- Handling: Belfast
- Medvirkende: Siân Brooke (Grace Ellis), Nathan Braniff (Tommy Foster), Katherine Devlin (Annie Conlon), Martin McCann (Stevie Neil), Andrea Irvine (Aisling) m.fl.
