Kjærlighet og frykt bak jernteppet
Boka åpner med et sitat av Franz Kafka fra et brev til Oskar Pollak datert 8. november 1903:
«Alene av den grunn bør vi mennesker stå like ærbødige, ettertenksomme og kjærlige foran hverandre som foran porten til helvete.»
Det er vanskelig å tenke seg et mer presist anslag til denne romanen. For her handler det nettopp om mennesker som lever tett på frykten. Ikke nødvendigvis i form av åpne katastrofer hele tiden, men som en langsom og nesten kvelende uro som siger inn i hverdagen, inn i familiene, vennskapene og kjærlighetsforholdene.
Charlotte Gneuß (f. 1992) er en tysk forfatter og dramatiker, og «Gittersee» er debutromanen hennes. Boka vakte stor oppmerksomhet da den kom ut i Tyskland, ikke minst fordi hun skriver om DDR på en måte som føles både historisk presis og samtidig svært menneskelig. Hun er ikke først og fremst opptatt av store politiske analyser, men av hvordan et kontrollsamfunn former menneskene som lever midt i det. Nettopp derfor virker romanen også så sterkt.
Året er 1976, og seksten år gamle Karin vokser opp i drabantbyen Gittersee utenfor Dresden i det daværende Øst-Tyskland. På overflaten består livet av skole, venninner, forelskelse og familieliv. Under dette ligger hele tiden noe annet: frykten for myndighetene, overvåkningen og vissheten om at feil ord kan få konsekvenser.
Romanen fortelles gjennom jeg-personen Karin, og det er et svært effektivt fortellergrep. Vi ser alt gjennom henne; usikkerheten hennes, forelskelsen, frykten og den gradvise forståelsen av hvor gjennomtrengende kontrollsamfunnet rundt henne egentlig er. Vi vet aldri helt mer enn hun vet selv, og nettopp derfor blir også vi dratt inn i den samme uroen.
Karins familie bærer preg av et liv som på mange måter har gått i stykker. Faren er alkoholisert og resignert, en mann som har gitt opp mye av motstanden mot livet rundt seg. Han er verken voldelig eller brutal, men preget av oppgitthet, alkohol og nederlag. Likevel finnes det også ømhet mellom ham og Karin. Hun ser ikke bare svakheten hans, men også sorgen i ham.
Moren lever i en konstant nervøs uro. Hun forsøker å beskytte datteren, holde kontroll og unngå problemer, men virker samtidig nesten utslitt av frykt. Hun følger med på hva Karin sier, hvem hun omgås og hva som kan få konsekvenser. Det interessante er at boka aldri gjør henne til en karikatur. Hun er et menneske som over tid er blitt formet av et samfunn der mennesker lærer å være redde.
Og midt i dette kommer Paul.
Forholdet mellom Karin og Paul er romanens egentlige sentrum. Han er kunstnerisk, observerende og annerledes enn de andre guttene. Han tegner mennesker slik de faktisk ser ut, ikke slik de burde se ut. Han snakker annerledes, tenker annerledes og bærer hele tiden på en slags indre uro som Karin både trekkes mot og skremmes av.
Noe av det sterkeste i boka er hvordan Paul hele tiden glir ut av Karins grep. Først forsvinner han plutselig. Karin aner ikke hva som har skjedd. Ryktene begynner å gå. Er han arrestert? Har han forsøkt å flykte til Vesten? Har noen angitt ham? Ingen sier noe tydelig. Stillheten rundt ham blir nesten mer truende enn konkrete svar ville vært.
Det er nettopp i denne perioden Stasi for alvor trenger seg inn i livet til Karin og familien hennes. Wickwalz dukker opp hjemme hos dem, setter seg ved kjøkkenbordet og begynner å stille spørsmål om Paul; hvor han er, hvem han kjenner og hva han har fortalt Karin. Han opptrer kontrollert og nærmest høflig, men hele situasjonen er gjennomsyret av makt. Karin merker hvordan foreldrene forandrer seg i møte med ham. Faren blir usikker og underdanig. Moren nervøs og anspent. Ingen vet hvor mye Stasi allerede kjenner til.
Dermed blir også Pauls forsvinning mer enn bare et personlig tap for Karin. Den blir en påminnelse om hvor farlig det er å leve i et samfunn der mennesker kan bli borte, mens alle rundt later som om ingenting har skjedd.
Så kommer han tilbake igjen, og håpet tennes hos Karin. Men det er et skjørt håp. Hele tiden ligger følelsen der av at Paul allerede er på vei bort fra henne og fra landet. Etter hvert blir det tydelig at han forsøker å komme seg til Vesten. Ikke nødvendigvis fordi han er politisk aktiv i tradisjonell forstand, men fordi han ikke klarer å puste i systemet rundt seg.
Romanen skildrer overvåkningen i DDR på en måte jeg synes er svært overbevisende. Dette skjer først og fremst gjennom små detaljer. Blikk. Kommentarer. Folk som vet ting de ikke burde vite. Lærere og en vaktmester som plutselig stiller merkelige spørsmål. Nakne antydninger om at noen følger med.
Skolen er gjennomsyret av propaganda og ideologisk opplæring. Ungdommene lærer hva de skal mene om Vesten, kapitalismen og staten. Samtidig merker Karin at virkeligheten ikke helt stemmer med det hun får høre. Mange av ungdommene spiller roller for å overleve. Noen tilpasser seg fullt ut. Andre forsøker å holde seg usynlige. Enkelte blir informanter.
Og nettopp dette er noe boka er særlig god på: å vise hvorfor mennesker blir informanter. Ikke nødvendigvis fordi de er onde, men fordi systemet gjør det fristende. Det gir fordeler. Litt tryggere liv. Muligheter. Beskyttelse. Kanskje en utdanning eller en enklere hverdag. Gradvis blir det normalt å rapportere videre det andre sier og gjør. Dermed brytes også tilliten mellom menneskene ned.
Karin vet aldri helt hvem hun kan stole på. Ikke venninnene. Ikke lærerne. Ikke naboene. Til tider ikke engang familien sin. Flere av scenene med Wickwalz er direkte ubehagelige nettopp fordi de opptrer så rolig og høflig. De trenger sjelden å true åpent. Makten deres ligger i at de allerede vet så mye.
Det som gjør sterkest inntrykk på meg, er hvordan boka viser fryktens psykologi. Etter hvert begynner menneskene å overvåke seg selv. De sensurerer egne tanker. Tier om ting de egentlig vil si. Tilpasser ansiktene sine, stemmene sine og kroppsspråket sitt.
Likevel er dette også en roman om kjærlighet og ungdom. Om musikk, tegning, forelskelse og drømmen om et annet liv. Nettopp disse øyeblikkene gjør boka så sår. Karin og Paul forsøker bare å være unge mennesker som elsker hverandre, men staten trenger seg hele tiden inn mellom dem. Selv følelsene deres blir politiske.
Språket er lavmælt og presist. Forfatteren overforklarer aldri. Dette er heller ikke en roman som forsøker å presse følelsene frem hos oss lesere. Nettopp derfor virker den så sterkt. Uroen ligger hele tiden under overflaten.
Dette er først og fremst en roman om hva et kontrollsamfunn gjør med menneskers indre liv. Om hvordan frykt langsomt kan flytte inn i menneskene selv. Men også om hvordan kjærlighet, kunst og nærhet kan bli små former for motstand. Jeg synes dette er en svært sterk og urovekkende roman. Ikke minst fordi den minner oss om hvor skjør tilliten mellom mennesker egentlig er når frykten først får feste.
Utgitt på tysk: 2023
Originaltittel: Gittersee
Utgitt i Norge: 2025
Forlag: Gyldendal
Oversetter: Merete Franz
Antall sider: 227
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
