Historien som aldri slipper taket
Joshua Cohen (f. 1980) er en amerikansk forfatter som har skrevet både romaner, noveller og essays, og er kjent for intellektuelt krevende bøker der historie, politikk, språk og identitet veves sammen med en særegen, ofte absurd humor. Med «Familien Netanyahu» med undertittelen «En beretning om en liten og i siste instans til og med ubetydelig episode i historien til en svært berømt familie«, fikk han sitt store internasjonale gjennombrudd. Romanen mottok Pulitzerprisen for skjønnlitteratur i 2022 og ble hyllet som et av de mest originale amerikanske romanverkene på mange år. Dette var for øvrig Cohens sjette roman.
Cohen har fortalt at flere forlag avviste manuskriptet. Noen mente det var for jødisk, andre at det var for akademisk, for langdrygt eller rett og slett umulig å plassere i markedet. Da han endelig fikk utgitt boka, var mottakelsen desto mer bemerkelsesverdig. Romanen ble nemlig møtt med begeistring fra kritikere over hele verden. Pulitzerprisen befestet dens status, og mange har allerede omtalt den som en moderne amerikansk klassiker.
Romanen springer ut av en tilsynelatende beskjeden historisk hendelse. I slutten av 1950-årene besøkte den israelske historikeren Ben-Zion Netanyahu et amerikansk universitet i forbindelse med en professorstilling han håpet å få. Dette besøket fant faktisk sted. Joshua Cohen har imidlertid tatt denne historiske episoden og gjort den til utgangspunkt for en roman som beveger seg langt utover det dokumentariske. Resultatet er en bok som er burlesk morsom på overflaten, men dypt alvorlig under latteren.
Fortelleren er den fiktive amerikansk-jødiske historieprofessoren Ruben Blum, som arbeider ved det lille Corbin College i delstaten New York. Blum lever et tilsynelatende vellykket amerikansk middelklasseliv. Han er sekulær, assimilert og først og fremst opptatt av amerikansk historie. Han ser på seg selv som historiker mer enn som representant for noen bestemt gruppe. Nettopp derfor blir han overrasket da universitetet velger ham som vert for Ben-Zion Netanyahu. Ikke fordi han kjenner middelalderens Spania bedre enn andre, men fordi han tilfeldigvis er instituttets eneste jødiske professor.
Her etableres romanens grunnkonflikt. For Blum er det mulig å være både amerikaner og jøde. For Ben-Zion Netanyahu er dette en farlig illusjon.
Netanyahu fremstår som en av de mest fascinerende romanfigurene jeg har møtt på lenge, nettopp fordi han bygger på et virkelig menneske. Han er briljant, kompromissløs, dominerende og nærmest umulig å omgås. Han lytter lite, argumenterer ubønnhørlig og opptrer med en selvsikkerhet som grenser til arroganse. Samtidig er det umulig ikke å la seg fascinere av den enorme lærdommen og den intellektuelle kraften hans.
Som historiker viet han livet til studiet av den spanske inkvisisjonen på 1400-tallet. Hans hovedtese var omstridt. Tradisjonelt hadde mange historikere forklart jødeforfølgelsene først og fremst som religiøst begrunnet. Netanyahu hevdet noe langt mer radikalt: Selv når jødene lot seg døpe og fullt ut konverterte til kristendommen, fortsatte de å bli forfulgt. Etter hans syn skyldtes dette at motstanden mot jødene ikke først og fremst var religiøs, men knyttet til avstamning og opprinnelse. Jødene kunne skifte tro, men aldri unnslippe sin bakgrunn. Sett i lys av Holocaust fremstår denne analysen nesten profetisk. Nazismen bygget nettopp på forestillingen om jødene som en biologisk kategori, ikke en religiøs. Det ble fatalt for dem som ble rammet, og det var uhorvelig mange.
Dermed blir romanen også en undersøkelse av et grunnleggende spørsmål: Hva vil det egentlig si å være jøde? Er jødedom først og fremst en religion? En kultur? En historie? Eller en etnisk identitet ingen kan frigjøre seg fra? Joshua Cohen gir ingen enkle svar. Tvert imot lar han to vidt forskjellige forståelser av jødisk identitet kollidere.
Det er samtidig vanskelig å ikke le høyt underveis. Når hotellreservasjonen til Netanyahu-familien ved en feiltakelse blir kansellert, ender hele familien hjemme hos Ruben Blum. Det som skulle være et høflig middagsselskap, utvikler seg til en fullstendig katastrofe. De tre sønnene til Netanyahu stormer huset som en tornado. De løper, roper, slåss, ødelegger inventar, invaderer familiens private rom og sprer et kaos som nærmest antar slapstick-lignende dimensjoner. Det er vanskelig ikke å tenke på de legendariske Cohen-regissørene når bildene danner seg på netthinnen av hele situasjonen. Edith Blum, professorens kone, forsøker desperat å bevare en form for normalitet, mens Ruben gradvis mister enhver kontroll. Scenene er hysterisk morsomme, men humoren er aldri bare humor. Under farsen ligger hele tiden kulturkollisjonen mellom den høflige, veltilpassede amerikanske middelklassen og en familie som lever med en helt annen historisk erfaring og et helt annet alvor.
Det mest imponerende ved romanen er hvordan Cohen lar komedien og idéhistorien leve side om side. Vi lesere ler av situasjonene, samtidig som de store spørsmålene hele tiden ligger under overflaten. Romanen handler egentlig ikke om et mislykket jobbintervju. Den handler om assimilasjon og identitet, om diaspora og sionisme, om hvordan historien former menneskers selvforståelse, og om hvorvidt fortiden noen gang slipper taket. Den lett-krenkede Netanyahu er i alle fall ikke i tvil, for han tolker det meste som forutsigbar avvisning.
Det er også verdt å si noe om forholdet mellom fakta og fiksjon. Ben-Zion Netanyahu var en virkelig historiker. Han forsket på inkvisisjonen, var en ledende skikkelse innen revisjonistisk sionisme, arbeidet for Vladimir Jabotinsky og var far til Israels nåværende statsminister Benjamin Netanyahu. Det historiske universitetsbesøket fant faktisk sted. Ruben Blum, familien hans og universitetet er derimot Cohens oppfinnelser. Selve besøket, dialogene, familiescenene og de fleste konkrete hendelsene er diktning. Romanen er derfor ingen biografi, men en litterær fantasi bygget rundt en autentisk historisk episode. Cohen utnytter denne friheten til å undersøke idéer snarere enn å rekonstruere historiske fakta. Det er nettopp dette som gjør romanen så usedvanlig vellykket.
På ett plan er dette en campusroman og en satire over amerikansk universitetsliv. Akademiske intriger, komitéarbeid, faglig prestisje og institusjonell smålighet skildres med stor presisjon og betydelig komisk talent. På et langt dypere plan er romanen en refleksjon over historieskrivningens natur. Kan historikeren noen gang være objektiv? Hvor mye formes vår forståelse av fortiden av hvem vi selv er? Og hvordan påvirker historiske traumer menneskers verdensbilde flere generasjoner senere?
Samtidig sier romanen noe allment om identitet. Ruben Blum ønsker først og fremst å bli vurdert som individ. Netanyahu hevder at historien aldri vil tillate det. Mellom disse to posisjonene utspiller hele romanen seg.
Språklig og litterært er «Familien Netanyahu» en opplevelse. Joshua Cohen skriver med en energi, rytme og intellektuell lekenhet som gjør romanen helt særegen. Setningene kan være lange og fulle av digresjoner, men de mister aldri retningen. Humoren er tørr, absurd og ofte overdådig, men aldri overfladisk. Den fungerer som et middel for å avdekke menneskelige svakheter og ideologiske motsetninger snarere enn bare å underholde.
Dette er ingen lettlest roman. Den krever konsentrasjon og en viss interesse for historie og idédebatt. Til gjengjeld belønner den leseren med en sjelden kombinasjon av intellektuell tyngde, litterær originalitet og genuin fortellerglede. Cohen minner oss om at historien aldri bare handler om fortiden. Den lever videre i menneskene, i familiene, i ideene og i de spørsmålene vi fortsatt ikke har funnet gode svar på.
Dette er en roman jeg virkelig anbefaler varmt!
Utgitt i USA: 2021
Originaltittel: The Netanyahus
Utgitt på norsk: 2024
Forlag: Forlaget Press
Oversetter: Preben Jordal
Antall sider: 282
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
