Friheten kommer nedenfra
Joke J. Hermsen lar Hannah Arendt åpne døren inn til Rosa Luxemburgs verden
Den nederlandske filosofen, forfatteren og kulturhistorikeren Joke J. Hermsen (f. 1961) har gjennom en årrekke skrevet om tid, frihet, demokrati og menneskets indre liv. Hun beveger seg gjerne i skjæringspunktet mellom filosofi, litteratur og politikk og er kjent for å gjøre krevende idéhistorie tilgjengelig for et bredt publikum. I flere av bøkene sine har hun undersøkt hvordan store tenkere fortsatt kan hjelpe oss til å forstå vår egen tid.
I «Rosa Luxemburg og Hannah Arendt» gjør hun nettopp dette. Gjennom Hannah Arendts lesning av Rosa Luxemburg forsøker Hermsen å gjenreise en av 1900-tallets mest originale politiske tenkere, en kvinne som lenge ble stående i skyggen av sine mannlige samtidige og som ofte ble redusert til et politisk symbol snarere enn lest på sine egne premisser. Det var også slik jeg kjente henne fra før.
Allerede her røper Hermsen bokas prosjekt. Dette er ikke først og fremst en dobbeltbiografi om to kvinner. Det er et essay om hvordan én stor tenker kan hjelpe oss til å oppdage en annen.
Revolusjonær, økonom og humanist
Rosa Luxemburg (1871–1919) var en av den europeiske sosialismens mest betydningsfulle skikkelser. Hun var økonom, filosof, journalist og en glitrende taler. Som jødisk kvinne fra Polen gjorde hun karriere i Tyskland, hvor hun ble en av arbeiderbevegelsens mest markante stemmer.
Hun var kompromissløs i motstanden mot militarisme, imperialisme og første verdenskrig. Samtidig skilte hun seg fra mange av sine samtidige ved sin sterke tro på demokrati og politisk frihet. Hun advarte mot autoritære tendenser, også innenfor den sosialistiske bevegelsen. Hennes mest kjente utsagn lyder: «Frihet er alltid friheten for den som tenker annerledes.» For Luxemburg kunne demokrati aldri reduseres til flertallets makt. Et levende demokrati må også romme kritikken, uenigheten og motstemmene.
Hermsen viser dessuten hvordan Luxemburg advarte mot massenes likegyldighet. Når mennesker trekker seg tilbake fra det offentlige rom og overlater politikken til andre, svekkes demokratiet innenfra. At disse tankene ble formulert for mer enn hundre år siden, gjør dem ikke mindre aktuelle.
Motstanden mot krigen førte til at Luxemburg flere ganger ble fengslet. Nettopp fengselsårene skulle gi verden noen av de vakreste politiske brevene som er skrevet.
Hannah Arendt – den skarpe leseren
Hannah Arendt (1906–1975) er først og fremst kjent som en av forrige århundres største politiske filosofer. Hun analyserte totalitarismen, skrev om frihet, makt og ansvar og lanserte begrepet «ondskapens banalitet» etter rettssaken mot Adolf Eichmann.
Jeg har lest en god del av Hannah Arendt tidligere, særlig om hennes analyser av totalitarismen og «ondskapens banalitet». Derfor var det ekstra interessant å møte en annen side av henne her, som en varm, generøs og usedvanlig skarpsynt leser av Rosa Luxemburg.
For Arendt var Luxemburg en tenker som fortjente langt større oppmerksomhet enn hun fikk. Hun mente at Luxemburg forsto noe grunnleggende om politikk som mange andre overså: at ekte politisk forandring ikke kan dikteres ovenfra. Revolusjoner kan ikke organiseres frem av partiledelser alene. De må vokse fram nedenfra, gjennom menneskers egen deltakelse og spontane handlinger.
Det er denne Arendt Hermsen presenterer innledningsvis. Hun fungerer som bokas idéhistoriske inngangsport. Etter hvert trer hun imidlertid nesten ubemerket til side, og det er Rosa Luxemburg selv som overtar.
En bok som lar Luxemburg tale
Selv om Hannah Arendt er viktig for bokas ramme, er dette først og fremst Rosa Luxemburgs bok.
Hermsen følger Luxemburg gjennom oppveksten, den politiske utviklingen og kampen mot krigen. Hun viser hvordan Luxemburg stadig kom i konflikt med både myndigheter og egne partifeller fordi hun nektet å gi avkall på sine prinsipper.
Den største delen av boka består imidlertid av de mange fengselsbrevene. Det er disse som gjør sterkest inntrykk.
Her møter vi ikke først og fremst den revolusjonære agitatoren, men et usedvanlig varmt, klokt og følsomt menneske. Hun skriver om litteratur, filosofi, kunst og musikk. Hun diskuterer Goethe og Schiller, gleder seg over fugletrekk og blomster, beskriver himmelen utenfor cellevinduet og spør omsorgsfullt hvordan vennene hennes har det. Hun trøster dem, oppmuntrer dem og ber dem legge merke til naturens skjønnhet.
Gang på gang slås jeg av hvordan hun nekter å la fengselsmurene definere hennes indre liv. Hun virker fri, selv bak lås og slå.
Revolusjonen må vokse nedenfra
Hermsen viser også tydelig Luxemburgs politiske tenkning.
Hun var ingen motstander av revolusjon. Tvert imot mente hun at grunnleggende samfunnsendringer var nødvendige. Men hun tok avstand fra forestillingen om at revolusjonen kunne planlegges og styres ovenfra av en liten politisk elite. Politikk måtte springe ut av folket selv.
Menneskers egen aktivitet, frihet og deltakelse var selve drivkraften i et levende demokrati. Nettopp derfor ble hun også kritisk til utviklingen i Russland etter revolusjonen. Hun fryktet at maktkonsentrasjon ville kvele den friheten revolusjonen egentlig skulle skape.
Dette er tanker som fremdeles virker overraskende aktuelle.
Hermsen viser hvorfor ved å trekke linjer til nyere folkelige protestbevegelser som De gule vestene i Frankrike, Black Lives Matter i USA og demokratibevegelsen i Hongkong. Poenget er ikke at disse bevegelsene står for det samme politisk. Tvert imot springer de ut av svært ulike konflikter. Det de har til felles, er noe dypere: De oppstår nedenfra. Vanlige mennesker organiserer seg spontant når de opplever urett, og gjennom handling skaper de et politisk rom som ingen har planlagt på forhånd. Slik viser Hermsen at Luxemburgs tanker ikke bare tilhører historien, men fortsatt kan hjelpe oss til å forstå hvordan demokratiet holdes levende.
Medfølelse uten grenser
Det mest berørende brevet i boka er utvilsomt fortellingen om de rumenske bøflene som trekkes inn i fengselsgården. Dyrene er utslitte etter krigen. Soldatene slår dem brutalt fordi de ikke lenger klarer å trekke de tunge vognene. Luxemburg bryter sammen i gråt inne på cellen. Hun ser inn i bøffelens øyne og opplever en dyp samhørighet med den lidende skapningen.
Dette er en av de mest gripende skildringene av medfølelse jeg har lest.
For Luxemburg finnes det ingen skarp grense mellom menneskers og dyrs lidelse. Vold er vold, uansett hvem den rammer. Midt under verdenskrigens brutalitet minner hun oss om at et samfunn til syvende og sist må måles etter hvordan det behandler de mest forsvarsløse.
Hannah Arendts blikk
Arendts plass i boka er mindre enn tittelen kanskje kan gi inntrykk av. Hun fungerer først og fremst som den skarpsindige leseren som hjelper oss til å forstå Luxemburgs betydning. Arendt fremhever nettopp de sidene ved Luxemburg som lenge ble oversett: kjærligheten til friheten, motstanden mot dogmer og den dype troen på menneskers evne til selv å forme politikken.
Likhetene mellom de to er slående. Begge tenkte uavhengig av partilinjer. Begge var opptatt av frihetens betydning. Begge advarte mot totalitære strømninger, enten de kom fra høyre eller venstre. Begge hadde en grunnleggende tro på menneskets ansvar for den politiske verden.
Samtidig forsøker Arendt aldri å gjøre Luxemburg til en kopi av seg selv. Tvert imot lar hun Luxemburg beholde sin egen stemme. Det er kanskje nettopp derfor denne boka fungerer så godt. Arendt åpner døra, men når vi først har kommet innenfor, er det Luxemburg som fører ordet.
En bok som gjør inntrykk
Dette er en bok som ble langt mer enn jeg hadde forventet. Jeg trodde først og fremst jeg skulle lese et essay om to store politiske tenkere. I stedet fikk jeg møte et menneske.
Rosa Luxemburg fremstår som et sjeldent sammensatt menneske: briljant analytiker, kompromissløs politiker, naturelsker, litteraturkjenner og et menneske med en nesten grenseløs medfølelse. At hun klarte å bevare denne livsgleden og nysgjerrigheten mens hun satt fengslet, er nesten vanskelig å fatte.
Samtidig ga boka meg et nytt møte med Hannah Arendt. Jeg har tidligere først og fremst forbundet henne med analysene av totalitarismen og «ondskapens banalitet». Her møter vi en Arendt som leser med varme, beundring og stor intellektuell generøsitet. Også det gjør boka verdifull.
Joke J. Hermsen har skrevet et essay som viser hvor mye vi fortsatt kan lære av store tenkere når vi leser dem langsomt og med åpent sinn. Dette er ikke bare en bok om sosialisme eller idéhistorie. Den handler om frihet, ansvar, demokrati, medfølelse og menneskelig verdighet.
Jeg la fra meg boka med en følelse av å ha møtt et ekstraordinært menneske. Samtidig ga den meg et nytt blikk på Hannah Arendt. Det er ikke ofte en bok både utvider kunnskapen og minner oss om hvorfor idéhistorien fortsatt angår oss. Denne gjorde nettopp det.
Jeg føler meg oppriktig beriket over å ha kommet over denne lille perlen av en bok. Kanskje er det nettopp derfor Rosa Luxemburg fortsatt har så mye å si oss mer enn hundre år etter sin død. Hennes tro på friheten, hennes motstand mot krig og undertrykkelse og hennes urokkelige kjærlighet til livet gjør henne til en tenker det fortsatt er verdt å lytte til.
Utgitt i Nederland: 2019
Originaltittel: Het tij keren
Utgitt på norsk: 2022
Forlag: Existenz forlag
Oversetter: Hedda Vormeland
Antall sider: 112
Jeg har lånt boka på biblioteket
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
