Anmeldelse av «Diplomati i en verden som brenner» av Kåre Reidar Aas (2025)

Hva får vi til hvis vi slutter å snakke sammen?

Jeg har lest «Diplomati i en verden som brenner» som en forberedelse til at Kåre Reidar Aas kommer til Porsgrunn i dag, 21. oktober. Han gjester Karjolen Pub som en del av Kvindernes Læseforenings program. Etter å ha lest boka gleder jeg meg til å høre ham fortelle om erfaringene sine fra et langt liv i utenrikstjenesten.

Kåre Reidar Aas (f. 1955) har over førti års erfaring fra utenrikstjenesten. Han har vært Norges ambassadør i Afghanistan, USA og Israel, arbeidet ved NATO-delegasjonen i Brussel og vært leder i Utenriksdepartementet. Det har gitt ham nærhet til flere av konfliktene og de politiske prosessene som har preget verden de siste tiårene.

Det var slett ikke gitt at Aas skulle bli diplomat. Han vokste opp på Tøyen, i en arbeiderklassefamilie med trang økonomi og foreldre som hadde arbeidet hardt siden de selv var barn. På skolen gikk det heller ikke særlig bra. Så tok han selv initiativ til å gå siste året på grunnskolen om igjen, og derfra gikk veien videre til gymnaset og universitetet. At han søkte Utenriksdepartementets diplomatkurs, var mer tilfeldig. Noen studiekamerater oppmuntret ham til å søke, og han trengte en jobb. Noen drøm om et liv i utlandet hadde han ikke. Ønsket om å gjøre en forskjell for andre knytter han derimot til oppveksten og det han tidlig lærte om sosial urettferdighet.

Med denne boka ønsker Aas å vise hva diplomater faktisk gjør, og hvordan Norge kan bidra internasjonalt. Han forteller fra sitt eget ståsted, om både gjennombrudd, feilvurderinger og forsøk som ikke førte fram.

Boka er delt i fem deler. Den første handler om Afghanistan, og dette er en av delene jeg synes er aller mest spennende. Aas skulle tiltre som ambassadør sommeren 2008. Noen måneder tidligere ble Serena Hotel i Kabul angrepet mens Jonas Gahr Støre og en norsk delegasjon oppholdt seg der. Journalisten Carsten Thomassen ble drept, og diplomaten Bjørn Svenungsen alvorlig skadet. Aas satt i krisestaben i Oslo og fikk senere ansvar for arbeidet med rapporten om hendelsen. Her forteller han åpent om feil som ble gjort, blant annet at Thomassens samboer fikk uriktige opplysninger om at han var i live.

Jeg ble særlig berørt av skildringen av besøket Thomassens samboer og døtre senere gjorde i Kabul. Fotograf Harald Henden, som hadde forsøkt å redde Thomassens liv, fulgte dem. Han viste barna hvor faren var blitt skadet, og hvor han hadde forsøkt å hjelpe ham. Familien plantet også et tre til minne om Thomassen. Jeg har tidligere sett dokumentarfilmen fra 2025 om Henden og hans arbeid, og dette møtet med ham og familien gjorde sterkt inntrykk.

Afghanistan-delen handler også om bistand, korrupsjon, sikkerhet og de vanskelige forsøkene på å komme i kontakt med Taliban. Hvem representerte egentlig bevegelsen? Hvem kunne man stole på? Og hvordan skulle norske diplomater bygge tillit hos mennesker som betraktet Norge som en del av en okkupasjonsstyrke? Aas beskriver et arbeid hvor selv det å finne frem til noen å snakke med kunne være en stor oppgave. Samtidig er det vondt å lese om innsatsen for jenters skolegang når vi vet hvordan det gikk etter Talibans maktovertakelse i 2021.

Den kortere delen om Balkan handler om Norges bidrag til hemmelige samtaler mellom Serbia og Kosovo. Etter krigen var avstanden mellom partene stor, og det var politisk risikabelt for lederne å bli sett sammen. Norge kunne tilby et sted der de fikk snakke fortrolig, uten å måtte forsvare hver formulering overfor egne velgere. Et av møtene fant sted i den norske ambassadørboligen i Roma, med nøye planlagt ankomst for å unngå oppmerksomhet. Her fikk lederne anledning til å snakke alene, mens nordmennene holdt seg i bakgrunnen.

Jeg synes det er interessant å lese om hvor mye arbeid som ligger bak slike møter. Det handler om å bygge tillit over tid, forstå hva partene kan risikere, og sørge for at kontakten ikke skaper nye problemer. Også en middag med karaoke, hvor Aas måtte synge «Bésame Mucho», fikk sin plass i dette arbeidet! De norske samtalene skulle støtte opp under EUs forhandlinger, og bidro til avtalen om normalisering av forholdet mellom Serbia og Kosovo i 2013. Konflikten var likevel langt fra løst. Norge kunne legge til rette, men viljen til å finne varige løsninger måtte komme fra partene selv.

Deretter følger USA, hvor Aas var ambassadør under både Barack Obama og Donald Trump. Også denne delen leste jeg med stor interesse. Hvor lett er det egentlig for et lite land som Norge å få amerikanernes oppmerksomhet? Aas forteller om arbeidet som ligger bak møter og statsministerbesøk og om betydningen av å kjenne de rette menneskene. Et møte med presidenten kommer ikke av seg selv. Norge må ha noe å bidra med, enten det er kunnskap om Russland og nordområdene eller kontakter i konflikter hvor amerikanerne selv har vanskelig for å komme til. Samtidig må norske diplomater kunne si imot når våre interesser ikke sammenfaller med USAs.

Forskjellen mellom Obama og Trump er stor, og presidentskiftet krevde både nye kontakter og andre argumenter. Overfor Trump ble det blant annet viktig å vise hvor mange amerikanske arbeidsplasser norsk næringsliv bidro til. Jeg merket meg særlig at ambassadens medarbeidere reiste ut av Washington for å undersøke hvorfor så mange støttet ham. Mens store deler av diplomatmiljøet regnet med at Hillary Clinton ville vinne, møtte de mennesker i tidligere industriområder og på landsbygda som hadde mistet troen på de etablerte politikerne. Mange var bekymret for arbeidsplassene sine og barnas fremtid, og håpet at Trump kunne gjøre en forskjell. Dette synes jeg er et viktig poeng. Dersom man skal forstå oppslutningen om en politiker, må man også forsøke å forstå menneskene som stemmer på ham. Det holder ikke å snakke med dem man allerede er enig med.

I delen om Midtøsten møter vi en diplomat som både forsøker å forstå israelernes frykt, og som reagerer sterkt på deres behandling av palestinerne. Aas beskriver et land med store indre forskjeller, fra det moderne og sekulære Tel Aviv til de strengt religiøse miljøene i Jerusalem. Gjennom venner, medarbeidere og politiske kontakter får han høre ulike fortellinger om det samme samfunnet. Samtidig ser han hvordan okkupasjonen griper inn i palestinernes hverdag. Kontrollposter, murer, bosettinger og forskjeller i tilgangen til helt grunnleggende goder forteller om mennesker som lever under svært ulike vilkår.

Også denne delen av boka synes jeg er svært interessant. Aas kommer tett på mennesker på begge sider, og de personlige møtene gjør inntrykk. Han forteller om israelske venner som mistet familiemedlemmer i terrorangrepet 7. oktober, og om palestinske venner som fikk store deler av familien drept i Gaza. Flere av israelerne som ble rammet, hadde selv arbeidet for fred og palestinernes rettigheter. Aas beskriver hvordan angrepet rystet tilliten til at staten kunne beskytte sine egne innbyggere. Samtidig er han tydelig i kritikken av den israelske krigføringen og de enorme lidelsene den påfører palestinerne.

Her kommer dobbeltheten i forholdet til Israel fram. Vi må kunne forstå hva Holocaust, terror og frykten for nye angrep betyr for israelere, og samtidig kunne kritisere israelske myndigheters handlinger. Jeg reagerer på hvordan kritikk av okkupasjonen og menneskerettighetsbrudd kan bli avvist som antisemittisme. Da slipper man å svare på det kritikken gjelder, og samtalen blir vanskelig og noen ganger helt umulig. Et eksempel er avvisningen av å møte Jan Egeland under et besøk i området. Aas forsøker å argumentere for at nettopp uenigheten gjør et møte viktig, men kommer ingen vei.

Samtidig retter han kritikk mot norske myndigheter. Han mener Norge ikke har vært tydelig nok i å vise medfølelse med israelerne etter 7. oktober, og at dette har svekket tilliten til oss. Dersom Norge skal ha innflytelse, må vi opprettholde kontakten og vise at vi forstår hva begge parter står i. Jeg synes dette er krevende spørsmål, særlig når overgrepene mot palestinerne er så omfattende. Men Aas har et poeng når han spør hva fordømmelsene faktisk fører til dersom ingen lenger vil lytte til oss. Han vender stadig tilbake til nødvendigheten av å snakke sammen, også når avstanden virker uoverkommelig.

Den siste delen handler om kampen mot masseødeleggelsesvåpen. Vi får blant annet følge arbeidet med å få kjemiske våpen ut av Syria og Norges bidrag til gjennomføringen av atomavtalen med Iran. Dette er kompliserte prosesser, hvor politiske beslutninger må følges av teknisk kompetanse, transport, sikkerhetstiltak og samarbeid mellom mange instanser. Her blir det svært konkret hva et lite land kan bidra med.

Jeg synes dette er en godt skrevet bok som har gitt meg mye å tenke på. Aas skriver forståelig om kompliserte konflikter, og har mange interessante historier å fortelle. Mye kjenner jeg igjen fra andre bøker og filmer, særlig om Afghanistan og Midtøsten, men også om USA. Likevel tilfører han noe jeg ikke har fått med meg tidligere. Her får vi vite mer om hva norske diplomater faktisk gjør, hvilke vurderinger de må ta, og hvor vanskelig det kan være å få til selv små fremskritt.

Kapitlene om Afghanistan og Midtøsten engasjerte meg mest, tett fulgt av kapittelet om USA. Jeg synes særlig boka er god når Aas forteller om situasjoner der det ikke finnes noen opplagt løsning. Medarbeiderne må beskyttes, men kan heller ikke sitte innestengt bak høye murer dersom de skal forstå samfunnet rundt seg. De må kunne forhandle med mennesker som har begått alvorlige overgrep, og samtidig stille krav om at overgrepene opphører. Og de må forsøke igjen, også etter brutte avtaler og samtaler som ikke har ført noe sted.

Aas har stor tro på dialog. Det betyr ikke at han er ukritisk til dem han snakker med. Kontakten med Taliban gir anledning til å ta opp undertrykkelsen av kvinner, men ingen garanti for at de vil lytte eller endre seg. Med tanke på hvordan det har gått i Afghanistan, er det vanskelig å unngå spørsmålet om hva man egentlig oppnådde. Men det ville neppe vært bedre dersom man hadde latt være å snakke med dem. Jeg sitter ikke igjen med noe enkelt svar på dette.

Det er også interessant hvor tydelig Aas er på at fredsarbeidet tjener norske interesser. Kunnskap og forbindelser i konfliktområder gjør oss til en nyttig samarbeidspartner, særlig for USA. Det kan gi Norge tilgang til beslutningstakere som ellers ikke ville ha prioritert oss. Dette nyanserer bildet av norsk fredsinnsats. Vi ønsker å bidra, men har også noe å vinne på det selv.

Boka bygger på Aas’ egne minner og vurderinger, og andre involverte kunne sikkert ha fortalt enkelte av historiene annerledes. Han har stor tro på norsk diplomati, og skriver med tydelig respekt for kollegene sine. Samtidig forteller han om feil, tilbakeslag og forsøk som mislyktes. Jeg synes jeg har fått et langt bedre innblikk i et arbeid vi vanligvis bare hører om når noe går galt, eller når en avtale endelig er på plass. Nå gleder jeg meg til å høre ham fortelle på Karjolen i kveld!

Utgitt: 2025
Forlag: Vigmostad Bjørke
Antall sider: 287

Jeg har lånt boka på biblioteket