En søster hun aldri fikk kjenne
Han Kang (f. 1970) er fra Gwangju i Sør-Korea og flyttet til Seoul da hun var ti år. Hun debuterte som lyriker i 1993. Det internasjonale gjennombruddet kom med «Vegetarianeren«, som hun og den engelske oversetteren Deborah Smith fikk den internasjonale Bookerprisen for i 2016. I 2024 fikk Han Kang Nobelprisen i litteratur. Svenska Akademien trakk frem den poetiske prosaen hennes og hvordan hun skriver om historiske traumer og om hvor skjørt menneskelivet er.
«Hvit» kom ut i Sør-Korea i 2016 med tittelen «Hŭin (흰)». Den norske utgaven kom på Pax i 2019, oversatt direkte fra koreansk av Jarne Byhre. Han har også oversatt «Dette er ikke farvel» og «Leksjoner i gresk«.
Noen ord om oversettelsen
Deborah Smith, som oversatte «Hvit» til engelsk, har skrevet om hvor vanlig det er å utelate subjektet på koreansk. På norsk må vi som regel skrive hvem som gjør hva i en setning. Det kan være vanskelig i en bok som denne. Jeg var i alle fall flere ganger usikker på om det var den første jeg-personen («jeg») eller søsteren hun forestiller seg («hun») som var fortellerstemmen.
På side 58 stoppet jeg ved uttrykket «hvitt smil». Jeg tenkte først på hvite tenner. Fortelleren bruker uttrykket om en som holder ut i stillhet og gjør så godt hun kan for å smile. Hadde det stått «et sørgmodig smil», ville jeg ha lest rett forbi. Her har den norske oversetteren Byhre latt det uvante uttrykket stå, og jeg måtte lese avsnittet om igjen for å skjønne hva fortelleren la i det. Det er slike valg som får meg til å tenke på gjendiktning, altså at det ikke bare handler om oversettelse fra sørkoreansk til norsk.
De to timene
Moren var tjueto år og alene i et hus på landet da vannet gikk. Hun var bare sju måneder på vei. Mellom riene kokte hun vann, steriliserte en saks og sydde klær til barnet av et stykke hvitt stoff. Hun fødte en jente som levde i rundt to timer. Dagen etter gikk faren opp i fjellet og begravde henne alene. Mens han var borte, kom melken. Denne scenen gjorde et sterkt inntrykk på meg. Moren ligger der med hovne øyne og verk i kroppen da hun for første gang kjenner varmen i brystet, og barnet hennes er død …
Året etter mistet moren også en gutt. Fortelleren tenker at dersom de to hadde fått leve, ville hun og lillebroren aldri ha blitt født. Da hun var liten, pleide hun likevel å forestille seg hvordan det ville være å ha en storesøster. Hun skulle være akkurat en håndsbredde høyere, og fortelleren skulle arve en litt nuppete genser og et par slitte lakksko av henne. Jeg liker særlig det med matematikken. Storesøsteren skriver formlene i boka hennes og rynker på panna fordi lillesøsteren ikke skjønner det hun selv synes er så utrolig enkelt.
Boka har tre deler, «Jeg», «Hun» og «Alt Hvitt». Først møter vi den navnløse jeg-fortelleren, som har bestemt seg for å skrive om hvite ting. Så følger vi en kvinne som går omkring i en fremmed by, fryser på hendene og venter på at det skal komme noen ord på morsmålet. Jeg tolker dette som (den døde) storesøsteren som fortelleren forestiller seg, og som nå er voksen. Men denne søsteren har mye til felles med fortelleren selv, helt ned til migrenen de begge sliter med. Mot slutten skriver fortelleren til søsteren sin som «du».
Fødselen blir fortalt en gang til. Denne gangen kommer melken like før daggry. Moren legger brystet mot barnets lepper og oppdager at hun fremdeles puster. Jenta rekker å drikke litt. Jeg visste jo hvordan det egentlig gikk senere, men akkurat der og da håpet jeg likevel at moren skulle få beholde henne i live.
Alt det hvite
Starten på boka, som handler om sorg, og hvor en rekke hvite ting er listet opp, er original. Svøpeteppet kommer først på listen, mens likkledet kommer sist. Først senere får vi vite at det er det samme teppet som beskrives. Så er det scenen der fortelleren ser et filmopptak av byen ved slutten av krigen. Ovenfra ser det ut som om det har snødd, fordi alt er hvitt. Da flyet kommer lavere, ser hun at det hvite er knust stein. Hele byen er med andre ord lagt i ruiner. Denne beskrivelsen er langt fra det hvite stoffet som moren finner frem for å sy klær til barnet sitt mellom riene. Jeg har sansen for at Han Kang lar fargen hvit få så vidt forskjellig betydning alt etter hva fortelleren betrakter.
Den ødelagte byen ble bygd opp igjen etter krigen. Der en søyle eller et fundament sto igjen etter ødeleggelsene, kunne dette gamle bli en del av en ny bygning. Fortelleren legger merke til at hun fremdeles kan se skjøten mellom det gamle og det nye. Senere sammenligner hun sin egen kropp med en slik vegg. Hun har gått omkring som om hun aldri hadde vært knust, noe hun i aller høyeste grad har vært. Bildet fra byen gjør det lettere å forstå hva hun har forsøkt å skjule, også for seg selv.
Jeg likte «Hvit» godt. Det er noe med det granskende blikket på både store og små ting. Han Kang gir seg for eksempel tid til å granske en liten sukkerbit. Fortelleren er rundt ni år og sitter på en kafé med sin tante for første gang. Hun pakker sukkerbiten forsiktig ut, smaker på det ene hjørnet og legger den til slutt i et glass vann for å se hvordan den løse seg opp. Mange år senere kan synet av en skål med sukkerbiter fremdeles gi henne noe av den følelsen hun hadde den gangen. Jeg synes det er vakkert skrevet, særlig måten hun får frem hvor forsiktig barnet er med noe så alminnelig som en sukkerbit.
Helt mot slutten trekker fortelleren dyna opp til halsen på den tolv år gamle sønnen sin. Hun lytter et øyeblikk til pusten hans før hun går tilbake til skrivebordet. På den siste siden skriver hun at hun i alt det hvite vil puste inn søsterens siste utpust. Da tenkte jeg på den unge moren på kjøkkengulvet, som også må ha lyttet etter pusten til barnet sitt.
Utgitt i Sør-Korea: 2016
Originaltittel: Hŭin (흰)
Utgitt på norsk: 2019
Forlag: Pax
Oversetter: Jarne Byhre
Antall sider: 98
