
Anders Hegers «Wanda – en familiehistorie»
Rundt 90 mennesker hadde funnet veien til Porsgrunn bibliotek onsdag 11. november for å høre Anders Heger fortelle om boka «Wanda – en familiehistorie«. Han ble bokbadet av Ingrid Luise Røhme fra Hvite Busser. Arrangementet var et samarbeid mellom Kvindernes Læseforening, Porsgrunn bibliotek, Hvite Busser og Røde Kors.
Det ble en interessant, rørende og lærerik samtale. Vi fikk høre om Wanda, moren til Anders Heger, og om hvordan hun begynte å levere matpakker til fanger i Sachsenhausen. Etter hvert som hun fikk vite mer om hvem som satt i leirene, begynte hun å skrive opp navn og fangenumre. Disse opplysningene skulle bli helt avgjørende da fangene skulle hentes ut.
Moren hadde underspilt sin egen innsats
Wanda skrev sin egen bok – «Hver fredag foran porten» – i 1984. Hun var svært beskjeden når det gjaldt det hun selv hadde gjort under krigen. Jo mer sønnen Anders Heger gravde i stoffet, desto mer dukket opp. Mens han vokste opp forsto han ikke hvor farlig arbeidet hennes under krigen hadde vært. For ham var hun «bare» mamma.
Heger ønsket å skrive om hele livet hennes. Wanda levde i nesten hundre år og rakk å oppleve store endringer i samfunnet. Hun var husmor, fikk seks barn på rappen, tok utdannelse som sosionom i voksen alder og jobbet i mange år innenfor kriminalomsorgen. Det ble mange sidespor i historien underveis, fortalte han. Det er også noe av forklaringen på at boka ble så tykk, smilte han nærmest litt beskjemmet. Aksjonen med de hvite bussene står sentralt, men for å forstå hvordan Wanda kom inn i dette arbeidet, måtte Heger begynne med faren hennes.

Hvorfor havnet familien i Tyskland?
Johan Bernhard Hjort var i utgangspunktet en meget anstendig høyesterettsadvokat, halvt tysk og svært bevisst på sin tyske arv. På 1930-tallet ble han fascist nesten over natten. Han røk heldigvis uklar med Quisling i 1937. Etter bruddet var han i et slags limbo. Boka handler mye om valg, kanskje spesielt om valg som viste seg å være helt feil.
Etter 9. april 1940 ble Hjorts spesialkompetanse plutselig viktig. Han var ekspert på tysk rett og kjente Nasjonal Samling fra innsiden. Han mente at landet måtte fungere også under okkupasjonen. Quisling var svært upopulær etter forsøket på statskupp. Likevel valgte Hitler å satse på ham. Slik Heger fortalte det, var Hjorts skjebne da avgjort. Han ble sendt til Tyskland.
Hjort hadde viktige kontakter i Tyskland. Både Himmler og en av Hjorts fettere ble nevnt i forbindelse med beskyttelsen han fikk etter ankomsten. Hjort ble sivilinternert. Han hadde dermed en viss bevegelsesfrihet, men var fortsatt underlagt restriksjoner. En fetter stilte et helt slott til disposisjon for familien.
Wanda var ett av seks barn i søskenflokken, og hun ville helst bli i Norge. Hun forlovet seg i håp om å slippe å reise, men ble likevel sendt til Tyskland mot sin vilje. Hun og forloveden skrev til hverandrei tiden som fulgte. Brevene utgjorde rundt 500 sider og ga Heger et stort kildemateriale å jobbe ut fra mens han skrev boka. Han hadde også moren sin som kilde under arbeidet med boka. Hun døde for øvrig våren 2021.
Med matpakker til Sachsenhausen
Wanda hadde lite å ta seg til på slottet. I likhet med de andre ventet hun på at krigen skulle ta slutt, og rundt henne regnet folk med at tyskerne kom til å vinne. Wanda var opptatt av at man måtte være til nytte. Det var nesten uutholdelig for henne å sitte der uten å ha noe å gjøre.
Didrik Arup Seip satt som fange i Sachsenhausen. Heger omtalte ham som spesialist i «ur-tysk». Wanda husket ham som en staut og flott mann. Da hun så ham etter et halvt år med sult i fangenskap, fikk hun sjokk over hvor medtatt han var. Av Seip fikk hun fangenumre hun kunne bruke, og hun tok deretter toget til Sachsenhausen. Med seg hadde hun mat som hun hadde laget av poteter og kål, som var det de hadde tilgang til på slottet.
Heger leste fra boka om togturen. Dette er et vendepunkt i fortellingen. Røde Kors hadde fått i stand en ordning som gjorde det mulig å levere pakker til fangene. Men for å få levert en pakke måtte man oppgi nummeret til den som skulle ha den, og slike nummere hadde strengt tatt ingen tilgang til. Ordningen var med andre ord egentlig null verdt. Wanda hadde imidlertid fått et nummer fra Seip og kunne dermed levere en pakke.
Wanda fikk se hvordan fangene bli drevet frem barbeint og i pyjamaslignende fangedrakter, ute i kulda. Svært få utenfor leiren fikk se det hun så, og dette gjorde et uutslettelig inntrykk på henne. Hva kunne ti pakker bety på et sted der så mange mennesker døde? Det hadde vært lett bare å gi opp. Men Wanda fortsatte. Slik fikk hun etter hvert kontakt med flere av fangene. Til å begynne med handlet det om å få frem mat og annen hjelp. Hun skjønte fort hvor viktig det var å få tak i fangenumrene. Heger snakket om hvordan det ett menneske gjør, kan få følger langt utover det vedkommende kan forestille seg der og da.

Kartoteket over fangene
Wanda begynte å føre kartotek over fangene. Arbeidet var først rettet mot nordmenn. Hjelpen var organisert etter nasjonalitet, og det fikk store følger for hvem som fikk pakker og hvem som senere fikk plass på bussene.
Det ble tatt kontakt med Røde Kors. Heger fortalte om forskjellen mellom det internasjonale Røde Kors og det tyske Røde Kors, som var nazifisert. Opplysninger fra innsiden av leiren ble formidlet til det internasjonale Røde Kors. Vi fikk også høre om Danskehjelpen, som sendte mat til Norge under krigen. Det ble dessuten ordnet med matforsendelser sørover. Gross Kreutz ble nevnt i den forbindelse.
Det er utrolig at Wanda ikke ble tatt. Heger fortalte at overvåkningen delvis falt sammen etter at et kontor i Berlin ble bombet. Kontrollpostene var imidlertid der fremdeles.
Fra kartotek til redningsaksjon
Høsten 1944 ble det stadig mer presserende å få fangene ut fordi Hitler hadde beordret at samtlige fanger i leirene skulle drepes. Dette var det ikke mulig å få til så raskt som ønskelig, og mange fanger ble derfor ført ut på regelrette dødsmarsjer. Det hastet med å få hentet dem ut før leirene ble tømt på denne måten. Fra Stockholm ble det tatt kontakt med London.
De hvite bussene ble i første omgang satt inn for å redde norske og danske fanger. Folke Bernadotte fra Sverige forhandlet med Heinrich Himmler og fikk tillatelse til å hente ut fanger de hadde numre på. Han visste ikke at hjelpeapparatet satt med kartotek over mange tusen fanger, og tenkte at det maksimalt kunne dreie seg om et par tusen fanger. Der tok han feil. Norske og danske fanger utgjorde rundt 10 000 av dem som ble reddet. Etter hvert ble aksjonen utvidet til å omfatte fanger fra andre land, blant annet nederlendere og kvinner fra Ravensbrück.
Mange jødiske fanger ble stående igjen da bussene dro. Himmler ville i utgangspunktet ikke la dem bli hentet ut. For norske jøder fikk det dessuten følger at de var blitt fratatt sitt norske statsborgerskap da de ble arrestert. Da hjemtransporten fortsatte etter krigen, ville den norske regjeringen bare betale for transport av egne statsborgere. Det var en av grunnene til at så få norske jøder fikk hjelp med hjemreisen gjennom denne ordningen. I den utvidede redningsaksjonen ble det også hentet ut jødiske fanger, blant annet fra Theresienstadt.
Jeg har notert tallet 8 735 i forbindelse med de norske fangene og opplysningene de hadde samlet inn om navn, fangenummer og leir. Det er uklart for meg akkurat hva tallet viser til. I innledningen noterte jeg rundt 15 000 reddede fanger, mens jeg senere noterte et anslag på rundt 20 000. Dansk Røde Kors oppgir at mellom 17 500 og 20 000 fanger ble reddet i de ulike operasjonene.
Bussene måtte være lette å kjenne igjen for å unngå å bli beskutt, også av de allierte. Derfor ble de malt hvite. Derav navnet «Hvite busser».

Forsoning og arbeidet i dag
Mot slutten av samtalen kom de inn på forsoning. Det ble også fortalt om fengsel og tortur. Heger fortalte dessuten at han hadde fått en hel kasse med brev mellom Wanda og han som senere ble hennes ektemann og hans far. Det var en rørende og sterk kjærlighetshistorie. Han fortalte også om møtet mellom statsminister Trygve Bratlie og faren på 1970-tallet. De hadde da ikke sett hverandre siden 1945, da Bratlie ved et under ble reddet i siste liten. På dette tidspunktet var jeg nok ikke den eneste i salen som kjente at tårene presset på.
Ingrid Luise Røhme fortalte om stiftelsen Hvite Busser, som har hovedkontor i Porsgrunn. Wanda Heger var med på å legge grunnlaget for redningsaksjonen med de hvite bussene i 1945. Mange år senere engasjerte hun seg i stiftelsen Hvite Busser til Auschwitz, der hun satt i styret. I dag arrangerer stiftelsen holdningsskapende skoleturer for ungdom fra hele landet, blant annet til Auschwitz-Birkenau. På turene får ungdommene lære om det som skjedde, på stedene der det skjedde, og snakke om demokrati, menneskerettigheter og menneskeverd.
Kjersti Veel Krauss fortalte om Røde Kors og om oppgaven organisasjonen har med å beskytte liv, helse og menneskeverd. Hun kom også inn på Genèvekonvensjonene. Røde Kors ble omtalt som verdens største humanitære organisasjon.
Jeg ble særlig sittende og tenke på Wanda på toget. Jeg har selvsagt hørt om de hvite bussene mange ganger, og jeg har selv vært i Auschwitz-Birkenau (og har skrevet om dette i et blogginnlegg, se lenken). Jeg hadde tenkt mindre på hvordan de som skulle hente fangene, kunne vite hvem de skulle lete etter, og hvor de satt. Den delen av historien begynte for Wanda med noen matpakker og et fangenummer.

Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.







