Anmeldelse av «Et langt framskredent ekteskap» av Line Baugstø (2026)

Når mannen du vil skilles fra, blir dement

Line Baugstø (f. 1961) debuterte som forfatter i 1986 med romanen «Reise i gult lys«. Siden har hun skrevet en rekke romaner, noveller, skuespill og bøker for barn og ungdom. Hun har mottatt flere litterære priser. I forfatterskapet sitt har hun særlig vært opptatt av kvinners liv og de forventningene som stilles til dem. Romanen «Evil grandma» fra 2024 fikk mye oppmerksomhet og svært gode kritikker.

«Et langt framskredent ekteskap» kom ut på Oktober forlag tidligere i år. Dette er Baugstøs trettende roman, men den første boka jeg har lest av henne.

Toril og ektemannen Ole nærmer seg pensjonsalderen. De har vært gift i mange år og har spart penger for å være forberedt på at inntektene deres vil gå ned når de blir pensjonister. Toril får derfor sitt livs sjokk da hun oppdager at sparekontoen deres er tom. Ole har brukt opp pengene på det han trodde var gode investeringer. Det viser seg at han har blitt grundig svindlet. Toril blir rasende. Hvordan har han kunnet gjøre noe slikt uten å snakke med henne først? Hun bestemmer seg for at nok er nok, og søker om separasjon på nettet.

Ole reagerer med å furte. Han vil ikke snakke med henne og trekker seg ned i kjelleren. Der har han for øvrig tilbrakt mye av tiden sin de siste årene, stort sett opptatt med å spille sjakk på nettet. Ekteskapet har med andre ord ikke vært særlig godt på en stund.

Toril ønsker å få ham ut av huset og får etter hvert overtalt datteren til å la faren flytte inn hos seg. Datteren er imidlertid i harnisk over morens beslutning. Hun har alltid hatt et spesielt nært forhold til faren og synes moren behandler ham dårlig. At han har rotet bort alle sparepengene deres, er tydeligvis ikke nok til at hun forstår hvorfor moren vil skilles.

Etter at Ole har flyttet ut, begynner Toril å rydde i kjelleren. Der finner hun hauger med tomme pizzaesker, skitne klær og annet rot. Hun oppdager også en haug med ubetalte regninger. Hva i all verden har gått av mannen hennes? Han har jo alltid vært en sindig og fornuftig mann. Nå ser det ut til at han har mistet kontrollen over det meste.

Så skjer det noe uventet. Midt på natten står politiet på døren med Ole. Han har gått seg bort og vil bare hjem. Han husker ikke at han og Toril er separert, og heller ikke at han har flyttet ut. Hva skal Toril gjøre? Hun kan jo ikke akkurat nekte ham å komme inn. Dermed er Ole tilbake i huset, til tross for at Toril har gjort det klart at hun ikke lenger ønsker å leve sammen med ham.

Det viser seg at Ole er i ferd med å bli dement. Han har begynt å glemme ting, og dømmekraften hans er ikke lenger som den var. Plutselig får både de håpløse investeringene, de ubetalte regningene og den merkelige oppførselen hans en forklaring. Antakelig har demensen utviklet seg over flere år, uten at verken Toril eller andre har skjønt dette. Men hva hjelper det Toril å vite at Oles kognitive evner svinner hen? Hun ønsker fremdeles å skille seg, og nå har hun i tillegg fått ansvaret for en mann som ikke lenger klarer å ta vare på seg selv.

Det ene problemet avløser det andre. Banken trekker tilbake BankID-en til Ole, og dermed blir det vanskelig å ordne opp i økonomien. Separasjonen blir heller ikke godkjent av Statsforvalteren fordi ektefellene igjen bor under samme tak. Og når Toril forsøker å få hjelp fra kommunen, oppdager hun at det ikke nødvendigvis er så enkelt å få på plass de tjenestene Ole trenger. Det forventes at hun tar seg av ham 24/7. Hun må ringe, forklare, purre og ordne opp. Hele tiden dukker det opp nye problemer. Og midt oppi dette skal hun forsøke å finne ut av hva hun egentlig vil med resten av livet sitt. Mens venninnene kan reise til sydlige strøk og nyte livet, er hun låst i en situasjon hun ikke uten videre kommer seg ut av.

Jeg synes Line Baugstø har valgt et interessant utgangspunkt for romanen. For hva gjør man når en ektefelle man har bestemt seg for å forlate, blir alvorlig syk og avhengig av hjelp? Det er jo ikke slik at alle problemene i et ekteskap forsvinner fordi den ene blir syk. Samtidig er det vanskelig å ikke synes synd på Ole. Han forstår stadig mindre av det som skjer rundt ham og trenger hjelp. Toril er sint og frustrert, men heller ikke uten omsorg for mannen hun har levd sammen med i alle disse årene. Hun klarer ikke å overlate ham til seg selv, selv om hun egentlig har bestemt seg for å gå videre med livet sitt.

Jeg stusset også over datterens reaksjon. Hun tar farens parti og synes moren er urimelig. Det er forståelig at hun synes synd på ham, men hun virker lite opptatt av hvordan moren har det. Kanskje er det også lettere å ha sterke meninger om hva andre bør gjøre, når man selv slipper å ta det daglige ansvaret? Voksne barn kjenner dessuten ikke nødvendigvis alle sider ved foreldrenes ekteskap.

Som jurist så jeg også de juridiske problemene. Det er så mange ting å ta hensyn til når en person ikke lenger kan ivareta sine egne interesser. Reglene skal beskytte den syke personen, men samtidig gjør de hverdagen vanskeligere for pårørende også. Jeg synes Baugstø gjør en god jobb med å vise hvor frustrerende dette er, spesielt hvis man også må forholde seg til det kommunale støttesystemet som ikke alltid fungerer som håpet. Jeg tror det er mange som har vært pårørende til personer med demens som vil kjenne igjen noe av det Toril går gjennom.

Jeg tenkte også på hvor mye som fortsatt forventes av kvinner når noen i familien blir syk. Det virker nesten som en selvfølge at Toril skal ta ansvar. Tross alt er hun hans kone. Men hvor langt strekker omsorgsplikten seg når man har bestemt seg for å avslutte ekteskapet? Hvor mye skal man måtte gi opp av sitt eget liv? Dette er spørsmål jeg tror boken gir oss grunn til å reflektere over.

Baugstø skriver på en lett og uanstrengt måte, og hun får den komiske siden av ting til å skinne gjennom situasjoner som egentlig er ganske triste. Jeg måtte le noen ganger underveis, selv om det ikke er morsomt å bli dement eller være pårørende til noen som har det. Og jeg likte Toril også, selv om hun ikke alltid opptrer sympatisk. Hun blir sint, frustrert og trist, og noen ganger føler hun seg nok ganske synd på seg selv også. Jeg synes hun har god grunn til det.

Romanen har fått gode anmeldelser, og flere kritikere har vært entusiastiske over den. Jeg deler ikke helt den entusiasmen. For meg var det hovedsakelig lettlest underholdning, selv om temaet er alvorlig nok. Noen steder blir historien også litt for detaljert. Noen av problemene Toril støter på er beskrevet så grundig at jeg etter hvert ønsket å komme videre med handlingen. Etter min mening hadde boka trengt litt strammere redigering.

Når det er sagt, koste jeg meg med lesningen. «Et langt framskredent ekteskap» er en fin roman, med en god porsjon humor og et tema som det er verdt å tenke litt over. Selv om jeg ikke ble like begeistret som enkelte av kritikerne, likte jeg boka godt. Og jeg kommer nok til å lese mer av Line Baugstø. Det er tross alt tolv andre romaner å ta av!

Utgitt: 2026
Forlag: Oktober forlag
Antall sider: 319

Jeg har lånt boka på biblioteket


Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg

Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.

Legg igjen en kommentar

Skroll til toppen

Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg

Abonner nå for å fortsette å lese og få tilgang til hele arkivet.

Fortsett å lese