Anmeldelse av «Det tørre hjertet» av Natalia Ginzburg (1947 – på norsk 2022)

Disseksjon av et ekteskap

Natalia Ginzburg (1916–1991) ble født i Palermo og vokste opp i Torino. Familien hennes var aktiv i motstanden mot fascismen. På grunn av raselovene måtte hun bruke pseudonym da hun ga ut sin første bok i 1942. Mannen hennes, forleggeren og antifascisten Leone Ginzburg, ble torturert og døde i fengsel i Roma i 1944. Hun arbeidet selv i forlaget Einaudi og skrev romaner, essays og skuespill. I 1963 fikk hun Strega-prisen for «Familieleksikon», som handler om familien hun vokste opp i.

«Familieleksikon» har jeg ennå ikke lest. Slik jeg har forstått det, blir man kjent med familien gjennom det de sier til hverandre. Det kan holde at én av dem sier et par ord, så vet de andre hvem som pleide å si akkurat det. Jeg likte godt hvordan Ginzburg i «De små dyder» kunne begynne med et par utslitte sko og få sagt så mye om vennskap og om hvordan det var å leve under krigen.

Jeg ble nysgjerrig på hvorfor det tok 75 år før vi fikk «Det tørre hjertet» på norsk. «Kjære Michele» ble jo oversatt nesten med en gang. Noe sikkert svar har jeg ikke funnet. Flere engelskspråklige forlag ga ut bøkene hennes på nytt i årene før de norske utgivelsene. Da «Det tørre hjertet» kom i ny utgave i 2019, skrev The New Yorker om den nye interessen for Ginzburg. Og da «Familieleksikon» kom på norsk to år senere, gikk den rett inn på bestselgerlisten.

Om «Det tørre hjertet»

På første side skyter hun mannen sin mellom øynene. Like før har hun laget te til reisen hans, akkurat så sterk og søt som han vil ha den. Hun vil vite hvem han skal reise sammen med. Alberto viser henne en tegning av et tog der han selv lener seg ut av et vindu og vinker med et lommetørkle. Etter skuddet tar hun på seg regnfrakken og går ut og drikker en kopp kaffe. Så setter hun seg på en benk i parken og tar av seg gifteringen. Det er der hun begynner å tenke tilbake på hvordan det hele startet.

Da hun traff Alberto, var hun 26 år og jobbet som lærer. Hun bodde på et pensjonat der hun mistrivdes. Alberto var en god del eldre, kom med bøker, tok henne med på teater og tegnet portrett av henne. Til å begynne med tenkte hun at hun skulle si nei hvis han fridde. Kanskje kunne han heller presentere henne for en yngre mann? Etter hvert pudrer hun seg hver kveld og setter seg til å vente på ham. En dag ringer hun fra en telefonkiosk og legger på med en gang hun hører stemmen hans. Hun sier selv at det var mens hun satt og ventet på ham at hun ble forelsket.

Alberto har fortalt henne at han er forelsket i en gift kvinne. Likevel frir han. Han tror de kan få det fint sammen hvis hun elsker ham og våger å satse på det. Det er da mange som gifter seg uten at begge er forelsket, mener han. Faren hennes er fornøyd med at hun har funnet en ordentlig mann med god stilling. Selv ligger hun i den gamle senga si hjemme hos foreldrene og kjenner at tanken på å ligge med Alberto byr henne imot. Hun prøver å slå seg til ro med at andre unge kvinner kanskje har det på samme måte.

Etter bryllupet slutter hun å undervise. Alberto reiser stadig bort, og hun skjønner at han lyver om hvor han har vært. Da de får en datter, går mye av dagen med til å få jenta til å spise og sove. Hun følger så nøye med på vekten at hun fører den inn i en notisbok. En stund tror hun at hun er ferdig med å være sjalu. Så ser hun Alberto og Giovanna på gata. De går like langsomt sammen som han pleide å gå med henne før de giftet seg.

Alberto sier at han vil flytte. Hun rekker å tenke at det kanskje kan bli godt å bestemme selv hvordan hun vil leve. Så blir datteren syk og dør i San Remo, dit hun har reist med kusinen Francesca. Da Alberto kommer til hotellet, legger han hodet mot skulderen hennes og hulker. Han blir hos henne og tar seg av henne. Hun forelsker seg i ham på nytt og begynner snart å engste seg for at han skal gå igjen.

Hele historien fortelles av kvinnen som skyter Alberto. Vi får aldri vite hva hun heter, og vi får ikke noen annens perspektiv på det som skjer. Hun merker straks om han forandrer stemmen, og kan bli liggende våken og tenke på noe han har sagt. Hun vil så gjerne gjøre ting ordentlig. Når datteren ikke legger på seg, spør hun andre mødre hva barna deres veier, og skammer seg over at hennes egen jente er så tynn. Som om det skulle være hennes skyld.

Jeg liker at hun også forteller om de dagene da hun er så lei av gråten at hun bare vil ut av huset og gå på kino. Den dagen datteren blir syk, vil hun ikke spise. Moren mister til slutt tålmodigheten og smekker henne over fingrene. Det er det smekket hun kommer på igjen mens hun holder den døende jenta i armene.

En kveld sier hun rett ut til Alberto at hun ikke elsker ham. Da han tar teppet for å legge seg på kontoret, ber hun ham bli. Hun elsker ham mer enn han tror, sier hun. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro om det. Kanskje kjenner hun først hvor glad hun er i ham idet han skal gå? Kanskje sier hun det hun tror vil få ham til å bli? Hun har ventet på ham så lenge at jeg lurer på om hun selv vet hvor mye som er kjærlighet, og hvor mye som er frykten for å bli forlatt.

Hvis jeg skulle peke på hvem som har det tørre hjertet, jf. tittelen på boka, ville jeg først tenkt på Alberto. Han sier jo selv at han av og til tror at han ikke er glad i noen. Samtidig har jeg lurt på om tittelen også kan sikte til henne, til det som skjer med henne i løpet av ekteskapet. Det er vanskelig å lese om datteren og tro at hun er tom for følelser. Hva som er igjen av kjærligheten til Alberto mot slutten, er jeg derimot mer usikker på.

Først tenker hun at hun skal fortelle alt til politiet. Hun tenker at de må la henne begynne med den dagen hun møtte Alberto og høre på også når hun kommer til det de kanskje synes er småting. Til slutt setter hun seg ved kjøkkenbordet og skriver i boka der hun pleier å føre husholdningsregnskapet. Hun vet ikke hvem hun skriver til. Kanskje er det der, ved kjøkkenbordet, at fortellingen vi nettopp har lest, begynner?

Mine tanker om boka

Hun trodde at hun som kona til Alberto i det minste skulle vite hvor han var. Etter bryllupet vet han alltid hvor han kan finne henne. Selv kvier hun seg for å gå ut, for tenk om noen spør hvor mannen hennes er? Jeg synes det sier mye om ekteskapet deres at et så alminnelig spørsmål er nok til at hun heller holder seg hjemme.

Francesca lever mye friere enn kusinen. Hun vil verken gifte seg eller ha barn. Moren har sett seg ut en mann til henne, men Francesca selger noen smykker og leier seg en leilighet. Hun velger selv hvem hun vil gå til sengs med, og gjør det slutt når hun har fått nok. Hun synes det er opplagt at kusinen bør gå fra Alberto. En stund kan fortelleren også se det for seg. Hun står foran speilet og tenker at hun kan reise med Francesca og datteren, lese, se andre land og kanskje møte en mann hun selv har lyst på. Det er et av de fineste øyeblikkene i boka, synes jeg. Så mye hun har lyst til å gjøre, bare hun får bestemme selv.

Jeg synes det er litt for lett for Francesca å si at hun bare kan gå. Da Alberto kommer til hotellet og gråter mot skulderen hennes, er det akkurat ham hun trenger. De har mistet deres felles barn. Når de kommer hjem og vuggen og barnevogna er borte, er det han som blir hos henne. Jeg skjønner godt at hun trenger å klamre seg fast i troen på at de kan få det bedre sammen.

Jeg hadde ventet meg et oppgjør da hun endelig møter Giovanna, kvinnen Alberto har et forhold til. Så sitter de der og viser hverandre bilder av barna sine. Senere sier Giovanna at hun og Alberto på et vis har blitt gamle sammen, selv om de har bodd i hvert sitt hus. De har hatt elleve år sammen. Fortelleren har fått en datter med Alberto og opplevd å miste henne. Begge regner med at det de har hatt sammen med ham, må bety noe mer enn den andres historie. Selv sier Alberto at han knapt husker hvordan Giovanna ser ut når han ikke er sammen med henne. Dersom jeg hadde vært en av de to, tror jeg at jeg ville hatt vanskelig for å glemme akkurat dét.

Jeg synes boka er nydelig skrevet. En tynn liten flis, og så rommer den så mye! Det som kanskje gjorde sterkest inntrykk på meg, var å lese om hva bokas jeg-person tenker på mens hun skreller poteter og stryker skjortene til Alberto. Før kunne hun roe seg ned ved å tenke på et nytt barn, på hvordan hun skulle amme og vugge det. Nå er det revolveren i skrivebordsskuffen som roer henne. Jeg visste jo fra første side at hun kom til å skyte ham. Det var først da jeg leste om potetene og skjortene at jeg skjønte hvor lenge hun hadde gått rundt med revolveren i tankene.

Utgitt i Italia: 1947
Originaltittel: È stato così
Utgitt på norsk: 2022
Forlag: Oktober forlag
Oversetter: Astrid Nordang
Antall sider: 120


Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg

Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.

Legg igjen en kommentar

Skroll til toppen

Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg

Abonner nå for å fortsette å lese og få tilgang til hele arkivet.

Fortsett å lese