
Når vi prøver å nå frem til hverandre
Ragnhild Solheim (f. 1959) vokste opp i Halden og bor i Ås i Akershus. Hun har arbeidet som forsker og leder, og debuterte med diktsamlingen «Hjerterom» i 2025. Den anmeldte jeg her på bloggen i mars. Jeg likte flere av diktene, særlig «Dagsform» og «Øynene», men syntes at noen av tekstene sa litt mer enn de trengte. Jeg må innrømme at Solheims siste diktsamling «Etapper» traff meg mer.
De som har lest «Hjerterom», vil nok kjenne igjen mye. Solheim skriver fremdeles om hvordan vi har det med dem som står oss nær. Hun skriver om voksne som gjerne vil bli sett av hverandre, og om omsorgen som går mellom generasjonene. Og så er hun opptatt av hvor lett det er å tro at vi forstår hvordan et annet menneske har det. I «Ikke gråt, min venn» kommer dette frem gjennom måten to mennesker opplever et rom på. Den ene husker det som gult og lunt, med puter og blondegardiner. For den andre var det grått, med utslitte møbler og tette rullegardiner. Det er lett å se for seg begge rommene. Langt vanskeligere er det å ta inn over seg at de to kan ha vært på samme sted.
«Etapper» er delt inn i tre deler; «Å forme», «Å løfte» og «Å balansere». I den første delen er det plass til alt fra et bryllup til en liten gutt som sitter mellom moren og mormoren på trappa i sola. Her er også den ganske fornøyelige samtalen foran speilet før en konsert, der hun spør hvordan den nye kjolen sitter, mens han ser ned i bagen og helst vil komme seg av gårde. I «Å løfte» blir det tyngre. Et menneske som en gang hadde sterke armer og kunne løfte andre, må nå selv holdes oppe. Noen av de viktigste ordene blir først sagt når den andre nesten er borte, hvis det da ikke allerede er for sent. I «Å balansere» er det igjen rom for en tur i novembersola, for julebesøk og for å ta ordet etter å ha vært stille lenge. Og så er det rom for å trekke seg unna når man oppdager at man kanskje har villet mer med et bekjentskap enn den andre.
Det siste er det et lite dikt om som jeg synes er så fint. Det heter «Jasså du».
Jasså du
du ber om hjelp
jeg sier ja
jeg stiller oppdet blir interessant å
bli bedre kjent
med deg
en ny venner det ikke det du vil
vil du bare bruke meg
da gråter jegklipper over tråden
Jeg liker særlig at ordene «en ny venn» får stå på en egen linje. Så lite skal til før jeg forstår hvor mye jeget hadde begynt å glede seg til et nytt vennskap. Vi får aldri høre hva den andre ville, bortsett fra at det ikke var vennskap som var målet. Spørsmålet «vil du bare bruke meg» blir stående, og så kommer den siste linjen, like brå som selve klippet. På neste side møter jeget en elg og lurer på om den kanskje bare vil ha blåbærene i spannet. Akkurat den overgangen fikk meg til å smile.
Et annet dikt jeg festet meg ved, er «I tide». Jeget skulle for lengst ha fortalt den andre hvor viktig vedkommende var. Og skulle ha spurt mer om hvem dette mennesket var, mens det ennå var tid til å få svar. Til slutt blir de viktige ordene hvisket. Kanskje den andre hørte dem. «Du klemte hånden min», står det mot slutten, før de to siste ordene kommer på en egen linje, «tror jeg». Jeg ble sittende og tenke på de ordene. Hvor gjerne man vil kunne stole på at man kjente det håndtrykket …
I «Minnestund» er det noen kaffekopper jeg husker best. En kvinne smiler, ønsker velkommen og takker for at folk kom. Så går hun bort til bordet og flytter på et par kopper. Det må være ryddig. Den lille bevegelsen sier mye om hvordan det kan være å skulle ta imot folk og komme seg gjennom et par timer når en selv har mistet noen og sorgen fyller en fullstendig.
Jeg kjenner igjen det enkle og direkte språket fra «Hjerterom». Det som gjorde forskjellen for meg denne gangen, var hvor ofte Solheim lot en liten ting få stå og virke. Et mulig håndtrykk. Noen kopper som blir flyttet på. En tråd som klippes over. Jeg tenkte mer på disse diktene etter at jeg hadde lagt fra meg boka enn jeg gjorde mens jeg leste dem.
Utgitt: 2026
Forlag: Lyrikkforlaget
Antall sider: 52
Jeg har mottatt et anmeldereksemplar fra forfatteren







