
Om livet på Helleren i Sirdal
Tore Kvæven (f. 1969) er sauebonde og lærer i Sirdal hvor han også vokste opp. «Eit spor til endes» er den første boka jeg har lest av ham. Han debuterte med «Hard er mitt lands lov» i 2011. Siden har han skrevet barneboka «Kameljegeren«, romanen «Når landet mørknar» og de to bøkene i «Raudt støv«. For «Når landet mørknar» (som finner sted på Grønland i norrøn tid) vant han både Brageprisen i 2018 og Sørlandets litteraturpris i 2019.
«Eit spor til endes» har stort sett fått gode anmeldelser. Sigmund Jensen i Stavanger Aftenblad roste både romantikken og de nøyaktige skildringene av gårdsarbeid. Cathrine Krøger i Dagbladet syntes åpningen var for kjedelig, men roste språket og naturskildringene når historien først tok fart. Bjørn Ivar Fyksen i Klassekampen sa at romanen fikk den gamle livsstilen til å komme til live, men mente den var mindre original enn Kvævens andre bøker.
Vi er i Vatnedalen i Sirdal i årene 1892–1894. Bokas jeg-forteller Torstein vokser opp på fjellgården Helleren, som ikke har veiforbindelse med omverdenen. Han og lillebror Ådne har hjulpet til fra de var store nok til å holde ei rive. De bærer høy, hugger ved, steller dyr og passer på de små søsknene sine. Jorda gir ikke mye, så jordbruk alene vil ikke være nok å leve av for den barnerike familien. Rypejakt er derfor helt nødvendig for å få endene til å møtes. På det meste har faren og Torstein nesten tre hundre snarer de må sjekke. Når det snør eller blåser, må de reparere snarene, så det er mye jobb selv på de dagene de kommer tomhendte hjem.
Torstein har alltid drømt om å bli på Helleren resten av sitt liv. Han vet nøyaktig hvor han en dag vil begynne på den nye steinmuren til sin egen gård, samtidig som han drømmer om å få rosemalt sengene og skapene i barndomshjemmet. Men aller først vil han gjerne fortelle Theoline på nabogården at han synes hun er fin. De har vært venner så lenge at han blant annet vet hvordan hun pleier å stryke fingrene over skibindingene før hun drar. Han har også tellet sytten vaner han finner sjarmerende ved henne. Jeg likte scenen fra skihoppet, fordi dette bryter med forventingene man den gangen hadde til hva kvinner og menn kunne prestere. Hun hopper ni og en kvart meter, lengst av noen så langt den vinteren. Hun smiler og løper til siden. Torstein tar det hele inn.
En vinterdag fanger Torstein og faren hans så mange ryper at de begynner å beregne hvor mye det kan gi av inntekter. På veien hjem blir de imidlertid overrasket av en storm. Faren faller og skader beinet, og Torstein må forlate ham mens han henter hjelp. I mørket og snøstormen finner han og resten av letemannskapet ikke veien tilbake før daggry. Da er faren død, frosset i hjel. Jeg syntes scenen der de legger de hvite rypene rundt ham på sleden var en av de sterkeste i boka. Pengene for rypene de greide å fange må brukes til begravelse og kors på graven hans, og ikke til det ekstra som de drømte om. Torstein gjorde virkelig det han kunne den natten, men tanken om hvor nær de kan ha vært uten å finne faren slipper likevel ikke taket.
Så får han vite at Theolines familie må selge gården. Gjelden familien har pådratt seg er for stor, og de skal flytte til Arendal der de har familie. Hun forteller ham dette mens de ligger oppå en høyvogn og gjemmer seg for faren hennes. Høyet de har tatt inn i fjøset vil bli overtatt av kjøperne. Da de sier farvel om høsten gir hun Torstein et lite stykke tre med et utskåret hjerte på. Han har selv ingenting å gi henne. Hun ber ham sende henne en tanke. En dag vil han dra til Arendal når han har tjent nok penger, slik at han kan få sydd seg en dress og stå foran henne som en voksen mann.
En tid etter farens død dukker Ohn opp. Og med ham i huset er det vanskeligere for Torstein å forestille seg sin egen fremtid på Helleren. Ohn er en god jeger, han bringer kjøtt til familien og Torstein ser at han er snill mot moren. Det er ikke det. Men samtidig sitter han i farens stol, tar farens rifle og ordner en gårdsarbeiderstilling for Torstein i Bjerkreim uten å spørre ham først. Vi merker godt at Torstein ikke liker ham. Han har nettopp mistet faren sin, og nå opplever han at en fremmed mann skal bestemme både over det faren etterlot seg og hvor han selv skal bo. Moren har sine egne grunner til å ønske Ohn der.
Torstein får tilbake riflen og drar på reinsdyrjakt alene. Når han finner ut at en jerv følger reinsdyrflokken, endrer han kurs. En dusør og et jerveskinn kan være verdt flere måneders gårdsarbeiderlønn. Mes disse pengene håper han å kunne hjelpe moren og selv bestemme hvor han vil dra. Jakten blir dramatisk, men det var den første natten ute det var mest grunn til bekymring. Torstein er så kald at han knapt kan føle fingrene sine og han prøver å resitere en aftenbønn han lærte på skolen. I mørket forestiller han seg at Theoline kommer til ham. Hun ber ham reise seg og trampe. Han vil vite om tankene han sendte henne kom frem. Hun er mest bekymret for om han kommer seg på beina og ikke lider den samme skjebnen som faren hans. Naturen gir og tar, og det er kort vei mellom liv og død når kulde og uvær setter inn.
Kvæven skriver på et litt gammeldags nynorsk. Jeg måtte av og til lese noen setninger om igjen. Det kunne for eksempel komme flere ord etter hverandre som jeg ikke kjente, særlig når Torstein fortalte om redskapene de brukte og hvordan arbeidet ble gjort. Ofte skjønte jeg hva ordene betydde etter hvert som jeg leste videre. Det er jo dette Torstein kan. Han vet hva slags tre som egner seg til tennene i ei rive, og hva han skal se etter når han kommer over et spor i snøen. Språket kler absolutt boka, fordi det bidrar til å hensette oss lesere til den tiden da hendelsene fant sted.
Når det er sagt synes jeg nok at enkelte partier om høytransport og rypefangst godt kunne vært strammet litt opp. Det ble for mange detaljer til tider. Samtidig gjorde det inntrykk på meg hvor mye arbeid som lå bak ett eneste høylass. Først skulle gresset slås og tørkes gjennom sommeren. Midtvinters måtte guttene spa seg inn til løa for å få høyet ut. Så skulle de få den tungt lastede sleden helskinnet hjem. Alt dette for å ha fôr til dyra i knapt to uker! Det samme gjaldt rypefangsten. Far og sønn hadde nærmere tre hundre snarer å se til. Når de endelig fikk en fangst som kunne gjør en forskjell, gravde de ned en del av den for å hente den senere. Vinden blåste noen ganger bort snøen, og dermed tok rovdyr og fugler resten. Det skulle så lite til før mange dagers arbeid var bortkastet.
Alt i alt synes jeg dette er en god roman. Det jeg særlig satt igjen med, var hvor lite som skulle til før det ikke lenger gikk rundt. Jorda ga for lite til å fø en stor barneflokk, og familien trengte både kjøttet og pengene jakta kunne gi. Likevel gikk Torstein og drømte om å få sengene rosemalt. Han hadde til og med sett seg ut hvor han skulle begynne på en ny steingard. Det var jo på Helleren han ville bli.
Jeg så nylig filmatiseringen av Hamsuns «Markens grøde», og kom til å tenke på den mens jeg leste. Jeg kjente igjen slitet, hvor fort været kunne ødelegge det folk hadde arbeidet for, og hvor mye glede det kunne ligge i noe så enkelt som å få høyet tørt i hus.
I etterordet forteller Kvæven at Torstein og de andre er oppdiktet, men at Helleren og Vatnedal fantes. Nå ligger tuftene etter begge gårdene og den store helleren under vann.
Utgitt: 2026
Forlag: Samlaget
Antall sider: 211
Jeg har lånt boka på biblioteket
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.







