
Når fortidens spøkelser nekter å slippe taket
Den nordirske TV-serien «Blue Lights» hadde premiere på BBC i 2023. Serien er skapt av Declan Lawn og Adam Patterson, som også har skrevet de fleste manusene. Begge har bakgrunn som journalister, og det merkes på måten de skildrer politiarbeidet og samfunnet rundt. De er særlig opptatt av de vanskelige valgene politifolk står overfor, og hvordan Nord-Irlands konfliktfylte historie fremdeles påvirker samfunnet. De tre første episodene av sesong fire er regissert av Angela Griffin, mens Sam O’Mahony har regissert de tre siste.
Handlingen foregår i Belfast, der vi følger en gruppe politibetjenter ved den fiktive Blackthorn politistasjon. I første sesong ble vi blant annet kjent med de tre nyansatte Grace Ellis, Tommy Foster og Annie Conlon. Alle hadde sine grunner til å begynne i politiet, men ingen av dem var helt forberedt på hva som ventet dem. Belfast er ingen enkel by å være politi i. Gamle konflikter, organisert kriminalitet og en dyp mistillit til myndighetene gjør arbeidet vanskelig. Noen ganger livsfarlig.
Jeg har fulgt serien fra begynnelsen og sett de tre foregående sesongene på NRK. Nå har også sesong fire kommet, og selvfølgelig måtte jeg se den også. Etter fire sesonger kjenner jeg politibetjentene så godt at jeg bryr meg om hvordan det går med dem. Og det er helt avgjørende for meg når jeg skal følge en serie gjennom så mange episoder. Jeg må faktisk like noen av dem! Det betyr selvsagt ikke at de alltid oppfører seg fornuftig. Noen ganger blir jeg ganske oppgitt over valgene de tar.
Fortiden innhenter politiet
I denne fjerde sesongen har de tre tidligere nybegynnerne fått langt mer erfaring. De har også oppdaget at det ikke alltid er så enkelt å skille mellom rett og galt som de kanskje trodde da de begynte i politiet. Likevel har de en grunnleggende forståelse av hva politiets samfunnsoppdrag innebærer. De kan for eksempel ikke velge hvem de skal beskytte ut fra hvilken side vedkommende står på i en konflikt.
En av hovedtrådene i sesongen handler om The Troubles, den blodige konflikten som preget Nord-Irland gjennom flere tiår frem til fredsavtalen i 1998. Selv om den væpnede konflikten formelt er over, er det mye som aldri har blitt ordentlig gjort opp. Det ulmer fremdeles under overflaten.
Et sentralt spørsmål denne gangen er politiets bruk av informanter. Under konflikten hadde både politiet og etterretningstjenestene informanter i de paramilitære miljøene. Noen av disse var selv involvert i alvorlig kriminalitet, men fikk likevel fortsette fordi de satt på opplysninger myndighetene anså som viktige. Det sier seg selv at dette kunne skape problemer. Hvor langt kan politiet gå i å beskytte en informant som selv begår alvorlige lovbrudd?
Ikke uten grunn ble jeg sittende og tenke på den norske spaneren Eirik Jensen og hans skjebne mens jeg så på noen av episodene. Jeg har tidligere omtalt dokumentaren om ham her på bloggen. Selv om sakene er forskjellige, er det noen av de samme problemstillingene som dukker opp. Hva skjer når forholdet mellom en politimann og en kriminell informant blir så tett at det blir vanskelig å vite hvem som egentlig har kontrollen?
Rettssaken etter drapet på politibetjenten Gerry Cliff, som vi møtte i den første sesongen, fører oss tilbake til hendelser som ligger mange år tilbake i tid. Gerry hadde kommet over opplysninger som enkelte innenfor politiet helst ville holde skjult. Etter hvert blir det klart at det har foregått ting som kan sette hele politiets troverdighet på spill.
Jeg liker hvordan serien viser konfliktene innad i politiet, heldigvis uten å gjøre hele ledelsen dysfunksjonell. Det synes jeg ellers det går tretten på dusinet av i tilsvarende serier. Her møter vi politifolk som forsøker å gjøre jobben sin på en skikkelig og redelig måte, men også folk innenfor etterretning og spaning som mener at det er nødvendig å inngå kompromisser med kriminelle for å oppnå større mål.
Jeg forstår selvsagt at politiet trenger informanter, også blant kriminelle. Men når en informant får fortsette med alvorlig kriminalitet fordi han sitter på verdifulle opplysninger, mener jeg at politiet har et alvorlig problem. Da nærmer vi oss noe som i verste fall kan ligne korrupsjon. Det blir heller ikke enklere når enkelte advokater viser seg å ha sine egne interesser å ivareta, uten å være særlig nøye med lovens grenser. Det mest betenkelige er likevel hva dette gjør med rettssikkerheten. Dersom noen får slippe unna med lovbrudd fordi de er nyttige for politiet, mens andre blir straffeforfulgt for tilsvarende handlinger, er vi på ville veier. Politiet kan ikke ha ett sett med regler for vanlige borgere og et annet for dem som gir opplysninger til etterretningstjenesten.
Politifolk har også et privatliv
Parallelt med kriminalsakene følger vi politibetjentene på hjemmebane. De har kjærlighetsforhold og samlivsproblemer, bekymringer for familien og andre utfordringer som ikke forsvinner selv om de har en krevende jobb. Jeg liker at vi får være med dem hjem og se hvordan arbeidet påvirker privatlivet deres. Grace Ellis og Stevie Neil er et godt eksempel. De jobber begge i politiet og kjenner hverandres arbeidshverdag bedre enn de fleste. Men det er ikke bare enkelt å være kjærester og kolleger samtidig. Når den ene har hatt en vanskelig dag på jobb, har den andre gjerne vært involvert i de samme hendelsene. Og når de kommer hjem, fortsetter samtalene om det som har skjedd. Når har de egentlig fri? Samtidig kan de ikke nødvendigvis fortelle hverandre alt. Det finnes opplysninger man må holde for seg selv, også overfor den man deler livet med. Jeg synes serien får godt frem hvor krevende dette kan være, særlig når den ene sitter med informasjon som også angår den andre.
Det er mye varme og humor mellom kollegene, men også irritasjon og uenighet. Noen ganger går de hverandre skikkelig på nervene. Likevel må de kunne stole på hverandre når de rykker ut på oppdrag. Da er det ikke rom for å ta med seg private konflikter eller gamle uoverensstemmelser inn i situasjonen. Og nettopp dette synes jeg serien skildrer godt.
Mine tanker om serien
Jeg synes «Blue Lights» er en av de aller beste politiseriene jeg har sett! Og jeg har sett ganske mange slike serier opp gjennom årene. Seriens sterkeste konkurrent må i så fall være den svenske «Den tynne blå linjen», som foregår i Malmö. Også denne har jeg tidligere omtalt på bloggen.
Noe av det jeg liker aller best med «Blue Lights», er at serien tar Nord-Irlands historie på alvor. Jeg har selv vært i Belfast to ganger, og begge gangene dro jeg på såkalte Black Cab-turer. Dette er guidede drosjeturer gjennom bydeler som ble særlig hardt rammet under The Troubles. Vi fikk se de høye murene som fremdeles skiller katolske og protestantiske boligområder, politiske veggmalerier og minnesmerker over mennesker som mistet livet under konflikten. Det gjorde sterkt inntrykk å se med egne øyne hvor delt Belfast fremdeles er, flere tiår etter fredsavtalen. Det er lett å tenke at en konflikt er over når partene har blitt enige om en fredsavtale. Men gamle motsetninger forsvinner ikke bare av den grunn. De lever videre i familiene, i lokalsamfunnene og i folks oppfatninger av hverandre. Konflikten handlet blant annet om hvorvidt Nord-Irland skulle fortsette å være en del av Storbritannia eller bli forent med republikken Irland. Det spørsmålet er fremdeles ikke avklart en gang for alle.
Jeg synes «Blue Lights» fremstiller disse motsetningene på en troverdig måte. I enkelte områder er mistilliten til politiet så stor at politifolk blir møtt med fiendtlighet og vold når de er ute på patrulje. Det kastes stein etter dem, noen ganger også bomber, og demonstrasjoner kan utvikle seg til voldelige sammenstøt. Likevel må politiet være der for alle, også dem som ikke ønsker dem der. De skal til og med beskytte mennesker som tidligere har angrepet dem.
En av hendelsene som gjorde sterkest inntrykk på meg denne sesongen, handler om en kvinnelig aktivist som bruker sosiale medier til å hisse opp folk. Hun filmer og sender direkte fra mobilen sin, og bidrar blant annet til å piske opp stemningen mot en ung syrisk kvinne som har bodd i Belfast i mer enn ti år. Den syriske kvinnen blir truet og angrepet, til og med i sitt eget hjem. Jeg satt og tenkte på hvor lenge man egentlig må bo et sted før man kan føle seg trygg og regne det som sitt hjem. Hun har bodd i Belfast i over ti år, men blir fremdeles behandlet som en fremmed som ikke hører til der. Når skal hun få være i fred?
Så skjer det noe interessant. Aktivisten som har bidratt til å skape den truende situasjonen, blir selv skadet og trenger politiets beskyttelse. Og politiet beskytter henne. Ikke fordi de sympatiserer med det hun står for, eller fordi hun fortjener mer omsorg enn andre. De gjør det fordi hun er et menneske i fare, og fordi det er jobben deres. Midt oppi det hele har noen dessuten sørget for at det skal se ut som om truslene kommer fra flyktningene selv. Hvordan skal dette ende?
Jeg synes dette er et godt eksempel på hvor balansert serien er. Politiet kan ikke velge hvem de skal beskytte ut fra egne sympatier eller politiske oppfatninger. Selv mennesker som har oppført seg helt forferdelig, har krav på beskyttelse når de blir utsatt for trusler og vold. Det er lett å være prinsipiell når det gjelder mennesker man liker. Den virkelige prøven kommer når prinsippene også skal gjelde dem man misliker.
Samtidig blir kontrasten til hovedhandlingen om de kriminelle informantene ganske slående. Der handler det ikke om å beskytte mennesker mot overgrep, men om å la enkelte slippe unna med handlinger som andre ville blitt straffet for. Det er noe ganske annet. Jeg synes serien er god på å få frem denne forskjellen, uten å gjøre problemstillingene enklere enn de er.
Jeg liker også at politifolkene ikke fremstilles som helter som alltid vet best. De gjør feil, blir frustrerte og lar seg påvirke av egne følelser. Noen ganger oppfører de seg ganske uklokt, og jeg kan bli ordentlig irritert på dem. Men det gjør dem også mer troverdige. Det er dessuten befriende at serien ikke er fylt med biljakter og spektakulære actionscener. Mye av spenningen ligger i samtalene, i de vanskelige beslutningene og i det som ikke blir sagt. Når det først skjer noe dramatisk, gjør det desto sterkere inntrykk. Skuespillerne er gjennomgående svært gode, og samspillet mellom dem virker naturlig. Jeg liker også at det er plass til humor midt oppi alt det alvorlige. Etter fire sesonger har jeg fått et forhold til disse menneskene, og jeg bryr meg om hvordan det går med dem, også når de ikke er på jobb. Derfor må jeg innrømme at jeg ble ganske fortvilet da jeg skjønte at Blackthorn politistasjon skulle legges ned. Hva nå, liksom?
Blir det en femte sesong?
Mot slutten av fjerde sesong får vi altså vite at Blackthorn politistasjon skal nedlegges, og at politibetjentene må finne seg nye arbeidssteder. Etter fire sesonger, der vi har blitt så godt kjent med både stasjonen og menneskene som arbeider der, føles det nesten som et svik mot oss som elsker denne serien.
Per november 2026 har jeg ikke funnet noen bekreftelse på at det blir en femte sesong. Det som gjør situasjonen enda mer usikker, er at serieskaperne og hovedforfatterne Declan Lawn og Adam Patterson har kunngjort at de trekker seg fra serien. BBC har imidlertid opplyst at det pågår samtaler med produksjonsselskapene om seriens fremtid. Jeg håper virkelig at det kommer mer, men må innrømme at jeg er litt bekymret for hvordan serien eventuelt vil fungere uten dem som har skapt den, og uten Blackthorn som samlingspunkt. Kanskje er det like greit å gi seg mens leken er god? Nei, jeg tror faktisk ikke jeg er helt klar for å ta farvel med Grace, Stevie, Annie, Tommy og de andre ennå.
Har du ikke sett «Blue Lights», har du virkelig noe å glede deg til! Jeg anbefaler serien på det varmeste.
Originaltittel: Blue Lights
Opprinnelsesland: Storbritannia (Nord-Irland)
Sjanger: Krim, politi- og dramaserie
Sesong 4: 2026
Antall episoder: 6 med ca. 60 minutters varighet
Serieskapere: Declan Lawn og Adam Patterson
Regissører, sesong 4: Angela Griffin og Sam O’Mahony
Medvirkende: Siân Brooke, Martin McCann, Katherine Devlin, Nathan Braniff, Andi Osho, Joanne Crawford, Michael Smiley, Cathy Tyson, Andrea Irvine og Richard Dormer
Tilgjengelig i Norge: NRK TV
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.







