Anmeldelse av «Norsk kjærleik» av Brynjulf Jung Tjønn (2024)

En oppfølger som griper dypere og mer sårt enn noen gang

Etter å ha lest den sterke diktsamlingen «Kvit, norsk mann«, var det selvsagt for meg å fortsette med «Norsk kjærleik«, som kom ut tidligere i år. Og det jeg allerede opplevde som sterkt og vondt i den første samlingen, ble ytterligere forsterket i denne. Her går Brynjulf Jung Tjønn enda dypere inn i de eksistensielle spørsmålene som preger et liv levd i mellomrommene – mellom kontinenter, kulturer og identiteter.

Diktene i «Norsk kjærleik» følger en løs, men tydelig kronologisk bevegelse, fra tiden rundt adopsjonen i Sør-Korea og frem til i dag, der Tjønn har stiftet egen familie og selv blitt far. Dette gir diktsamlingen et nesten narrativt preg, uten at poesien mister sin ladning. Det er ikke bare enkelthendelser han formidler, men erfaringen av å være et barn sendt ut i verden, med alt det innebærer av tap, rotløshet, tvil og tilhørighet på tvers.

Han retter et skarpt blikk mot adopsjonsindustrien, og tar samtidig innover seg kompleksiteten: foreldrenes valg, adopsjonsfamiliens håp og skuffelser, og den vedvarende følelsen av ikke helt å høre til. Vi får et sterkt bilde av hva det vil si å vokse opp som adoptivbarn fra Asia – i ei norsk bygd, i en norsk virkelighet, i en hvit kroppsnorm, med kroppen som en kontinuerlig påminnelse om annerledeshet.

I likhet med forrige diktsamling, skildrer Tjønn hvordan det er å være synlig minoritet i et samfunn der hudfarge og utseende fortsatt definerer om du regnes som «ekte» norsk. Han løfter frem Siv Jensens uttalelse fra FrPs landsmøte i 2018: «De er kanskje norske på papiret, men de er ikke det i hjertet.» Det sier alt – og det gjør vondt å lese det, selv i sitat. For hva betyr det egentlig å være norsk? Og hvem får sette grensene?

Samtidig peker han på det groteske i en global adopsjonsøkonomi der barn fra et rikt land som Sør-Korea fortsatt «selges» til Vesten. En virkelighet som står i skarp kontrast til vår egen nasjonale selvforståelse, der barn betraktes som verdifulle, uerstattelige – aldri som eksportvare.

Og likevel – til tross for smerten, til tross for urettferdigheten, til tross for følelsen av fremmedhet – sier Tjønn noe avgjørende i diktene: Dette er hans liv. Han ville ikke hatt det annerledes. Det gjør boka både sterkere og mer sammensatt. Det er ingen sutring, ingen selvmedlidenhet, men et klart, menneskelig og kjærlighetsfullt vitnesbyrd om å overleve, å finne mening og tilhørighet, og om å elske på tross.

Diktsamlingen er heller ikke sentimental, selv om den vekker sterke følelser. Den er poetisk, presis og ladet, og ordene faller så enkelt at det nesten gjør vondt. Det er like mye det som ikke står der, som det som står der, som gir boka dens kraft.

Diktene i «Norsk kjærleik» er ikke bare personlige. De er også dypt politiske, i ordets egentlige forstand: de griper inn i samfunnets fortellinger om hvem som får tilhøre fellesskapet, og på hvilke premisser. Jeg opplever det som et kall – en påminnelse om at vi ikke bare må tåle forskjeller, men forstå dem. Lytte til dem. Ta dem på alvor.

Vi mennesker har, på tvers av alt, de samme grunnleggende lengslene: Vi vil elske og bli elsket. Vi vil høre til. Vi vil være frie, trygge, leve et liv med mening. Når vi ser dét i hverandre, først da er fordommene i ferd med å miste fotfeste.

Brynjulf Jung Tjønn minner oss om akkurat dette, med en poetisk kraft og menneskelig varme som er uhyre sjelden.

Denne boka burde, i likhet med «Kvit, norsk mann«, være pensum i ungdomsskolen. Ikke som pliktlesning, men som en døråpner. Den burde også ligge i stabel på alle norske bibliotek og bokhandler.

«Norsk kjærleik» er ikke bare en bok. Den er en erfaring. Den gir stemme til noe mange har kjent, men få har formulert like klart og vakkert. For min del: en av årets sterkeste leseropplevelser.

Utgitt: 2024
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 126