Anmeldelse av «Lederisme» av Tom Karp (2024)

Når ledelse blir ideologi

Fra før av har jeg kun lest «God nok ledelse – Hva ledere gjør i praksis» av Tom Karp. Det var en bok som traff meg godt, nettopp fordi den tok et mer nøkternt oppgjør med forestillingen om den perfekte lederen.

«Lederisme» kom jeg over da jeg gikk på BI og tok faget strategisk ledelse i 2025. Allerede tittelen gjorde meg nysgjerrig. Den signaliserer noe annet enn den tradisjonelle ledelseslitteraturen: En kritikk, kanskje til og med et oppgjør, med måten vi vanligvis snakker om ledelse på. Det skulle vise seg å være en ganske presis forventning.

Tom Karp (1961) er professor i ledelse ved Høyskolen Kristiania og forsker på og underviser i organisatorisk ledelse, operativ ledelse, selvledelse, strategisk ledelse og endringsledelse.. Han har både akademisk tyngde og praktisk erfaring, og beveger seg ofte i skjæringspunktet mellom forskning og praksis.

Det som kjennetegner Karp er en vilje til å utfordre det som tas for gitt. Der mye ledelseslitteratur er normativ og oppskriftspreget, inntar han en mer kritisk og analytisk posisjon. Han er mindre opptatt av å fortelle hvordan ledelse bør utøves, og mer opptatt av å undersøke hva ledelse faktisk er og hvilken betydning den egentlig har.

Formålet med «Lederisme» er å undersøke og kritisere det Karp omtaler som en dominerende ideologi i vår tid: troen på ledelse som løsningen på nær sagt alle organisatoriske og samfunnsmessige utfordringer.

Boka er tydelig strukturert og bygger seg opp i en logisk bevegelse: først etableres lederisme som fenomen og ideologi, deretter vises hvordan denne tenkningen har vokst frem, før konsekvensene analyseres, spesielt i en norsk kontekst. Videre går Karp inn i hvordan lederismen virker gjennom språk, styring og praksis, før han til slutt åpner for alternative måter å forstå organisering og arbeid på.

Gjennom hele boka går ett hovedpoeng igjen: Vi overvurderer betydningen av ledelse.

Ledelse fremstilles ofte som noe universelt, noe som kan læres, standardiseres og anvendes på tvers av kontekster. Samtidig viser Karp hvordan denne forestillingen bidrar til maktforskyvninger, også i Norge. Makt konsentreres i større grad hos ledere og kapitaleiere, mens faglighet og medbestemmelse får mindre plass.

Et poeng Karp løfter frem, og som jeg synes er særlig interessant, handler om hvor verdiskapingen i en organisasjon faktisk skjer. For det er ikke i ledermøtene eller i strategidokumentene at verdiene skapes. De oppstår i det konkrete arbeidet. Hos fagfolkene, i møtet med brukere, kunder og pasienter, i håndverket som utføres hver eneste dag. Likevel er det ofte lederne som får æren når det går bra. Suksess tilskrives gjerne gode ledere, tydelige strategier og «riktig» styring, selv når resultatene i realiteten er skapt av ansatte som står nærmest oppgavene.

Samtidig skjer det motsatte når det går dårlig. Da rettes blikket mot ledelsen, og det forventes at de skal forklare og rydde opp, selv i situasjoner der årsakene ligger utenfor organisasjonens kontroll. Endringer i markedet, politiske beslutninger, økonomiske konjunkturer eller andre rammebetingelser kan ha langt større betydning enn det noen leder faktisk kan påvirke. Denne asymmetrien – at ledere får æren for det som går bra, og ansvaret for det som går dårlig – bidrar til å opprettholde forestillingen om lederens sentrale rolle, selv når virkeligheten er langt mer sammensatt.

Språk, måleparametere og styringssystemer former samtidig hvordan vi forstår organisasjoner. De legger føringer for hva som anses som viktig, hva som kan måles, og hva som i praksis blir usynlig. Dette gjelder ikke bare i næringslivet, men også i offentlig sektor, i akademia og i kulturinstitusjoner.

Dette er en bok som gjør noe med leseren.

Det mest tankevekkende er hvordan Karp klarer å ta noe så etablert som «ledelse» og gjøre det usikkert igjen. Ikke ved å avvise det, men ved å vise hvor mye vi legger i begrepet og hvor lite av dette som faktisk er empirisk godt underbygget.

Samtidig er boka ubehagelig presis i sin beskrivelse av utviklingstrekk mange av oss kjenner igjen: mer styring, mer måling, større avstand mellom ledelse og praksis og en gradvis forskyvning av makt bort fra fagmiljøene.

Det jeg likevel savner, er en tydeligere drøfting av hva som skjer når en leder faktisk tar innover seg denne kritikken og ikke tror at han/hun er «svaret på alt». For hva skjer når en toppleder forsøker å «lede mindre», gi mer autonomi og ikke gå inn i den tradisjonelle lederrollen? Da oppstår det ofte et forventningsgap.

Mellomledere og ansatte kan oppleve at lederen ikke «leverer» slik de forventer. Kanskje savner de tydelig styring, klare svar eller den klassiske lederen som tar kontroll. Det kan skape frustrasjon og i noen tilfeller konflikter. Ikke fordi lederen gjør en dårlig jobb, men fordi forventningene er formet av nettopp den lederismen boka kritiserer. Dette er en spenning boka bare delvis berører. Og det er en høyst reell problemstilling i praksis.

«Lederisme» er ikke en bok som gir enkle svar. Den river heller ned noen av de mest etablerte forestillingene vi har om ledelse. Det gjør den krevende, men også verdifull.

Kanskje er det viktigste bidraget ikke at den gir oss en ny modell for ledelse, men at den tvinger oss til å stille et mer grunnleggende spørsmål:

Når trenger vi egentlig ledelse og når trenger vi noe annet?

Avslutningsvis er det også verdt å merke seg litteraturen Karp bygger på. Referanselisten er omfattende og bredt sammensatt, og spenner fra klassiske organisasjons- og ledelsesteoretikere til nyere forskning og norske bidrag. Her finner vi navn som Henry Mintzberg, Jeffrey Pfeffer, James G. March og Herbert Simon – alle sentrale i utviklingen av moderne organisasjonsforståelse.

Samtidig trekker Karp inn nyere perspektiver på makt, styring og organisasjon, og kombinerer dette med norske artikler, rapporter og innlegg fra offentlig debatt. Det gir boka en solid faglig forankring, men også en interessant bredde. Ledelse behandles ikke som et avgrenset fagfelt, men som et fenomen som må forstås i lys av økonomi, sosiologi, psykologi og samfunnsutvikling. Og kanskje er det nettopp dette som blir stående igjen: Når så mange ulike perspektiver må trekkes inn for å forstå ledelse, sier det også noe om hvor vanskelig det er å redusere den til én forklaring eller én riktig måte å utøve den på.

Utgitt: 2024
Forlag: Cappelen Damm Akademisk
Antall sider: 136